«Jungelboken», Rogaland Teaters sommerteater, Geoparken, spilletid: 70 minutter, skuespillere: Emilie Tverbak, Eirin Schou Fævelen, Henrik Bjelland, Dagrun Anholt, Matias Kuoppala. Regi: Christian Eriksen
– Gøøøy!
– Hysj nå, unger. dere er alltid så positive, noe dere har fra deres respektive mødre. Denne gangen skal vi begynne i en annen ende: Nevn én ting dere ikke likte med «Jungelboken».
– Hun ulvemoren var litt....gammel? Hun skulle jo vær litt gammel da, litt sånn som deg, pappa.
– Jeg er da ikke...
– ...du er 37 - i dag - og det er gammelt.
– Det der er diskriminerende. Er det alt dere har?
– Mhm. Det var gøy.
– Ooooog vi er tilbake til positiviteten igjen. Greit nok. Jeg er enig. Dette var gode greier. Dette er nok den mest tøysete av de ørten sommerforestillingene vi har sett, og det sier litt. Denne forestillingen er tufta på tweet, som de har et av sine 5,6 millioner ordspill på. Tweet, eller tviiid, betydde her...
– ...hæ?
– Sant? Det er mitt første ankepunkt. Tweet i jungelen var "drid".
– Bæsj?
– Ja. Dere fikk ikke med dere det?
– Neeeei. Men det gjorde ikke noe.
– Kanskje ikke, men de kom litt skeivt ut. Premisset var litt forvirrende for mange, vil jeg tro, men de har en kjent historie å spille på, så all verdens mye betyr det jo ikke. Originalen tar de som mildt veiledende, i beste fall. Figurene er kjente. Mowgli, ulvene, Bagheera, Baloo, Ka og disse her. Dessuten er dette i all hovedsak et sketsj-o-rama. Historien er med, men den er sekundær. Det handler om å putte nok tull og tøys inn i en time, og det skal treffe både de voksne og ungene.
– Du lo noen ganger vi ikke lo.
– Oh yeah. Det er noen saftige voksenpartier her. Ulvemamma på tilbudssiå, reint forplantningsmessig. Jeg lo aller mest da denne fuglen kom inn og...vel, gauket munnspillsoloen på Stevie Wonders "For Once In My Life". Og da de tok den helt ut i "I Dreamed A Dream" fra Les Miserables. Den musikalske humoren er outstanding og hylende festlig for oss som liker den slags. Og det er mye av den. På det feltet er Christian Eriksen et geni. Han får hværsågo dele pidestallen med musikalsk ansvarlig Arne Hovda og en trupp kreative og morosyngende skuespillere. Jeg ville spandert et lydanlegg som var et nummer større, men det var smågenialt det vi hørte.
– Er Mr. Caboom et geni?
– Jess, på akkurat dette er han det. Det er han som har laget forestillingen. Det merker du på de fiffige småkommentarene, formattøyset, dialektene og de der småtingene som egentlig er for dumme til å virke, men som virker likevel.
– De var morsomme da de gjorde karate med lyd uten at de var borti hverandre.
– Også et Eriksen-spesiale. Slapstick med tegneserie-effekter. Glimrende utført og passe koko. Skuespillerne synger godt, de er tydelige i replikkene og bruker de store faktene selv om settingen er intim. Bra gjort. De minste vil falle litt av i ordrikdommen, men det er greit. Vi er midt i målgruppa. Mellomstore unger og foreldre med tvilsom teatersmak og sansen for fjolleri, blaude vitsar og absolutt ingen ettertanke. Og fart.
– Fart er fis på engelsk!
– Jajaja, men nå tenkte jeg på fart som i tempo. Det går fort. De løper. Inn og ut. Masse klesskift og nye roller for de fem på scenen.
– Det var noen i publikum som ropte veldig mye, men det er jo lov.
– Ja, det er litt av poenget. Veggen mellom sal og scenen er delvis borte. Hovedankepunktet er - som vanlig - om de vipper over i for mye voksenløye på bekostning av ungene. Jeg er jo voksen...
– ...gammel, takk, 37 år - i dag...
– ...jajaja, dere trenger ikke gni det inn.
– Men pappa, det er jo en barneforestilling.
– Ok, hvis dere sier det, så.
– Har voksenforestillinger for eksempel kiosk?
– Vel, det...
– ...nei, det har de ikke. Gamle folk på 37 år går ikke i kiosken.
– Jeg er ikke gammel! Uansett, de har funnet en formel som funker her. Ikke alle disse sommeroppsetningene har vært like friske, men denne er virkelig bra. Det er ytterst tullete, men sånn skal det være. Dette er ikke Ibsen.
– For en gammel ting å si.
– La nå pappa, for én gangs skyld, få det siste ordet: "Jungelboken" er en spinngalen forestilling med masse humor. Ingenting henger på greip, og det er fryktelig morsomt. De herjer med historien, med teaterformatet, de fyrer av masse vitser, festlig slapstick og har tatt den helt ut. Ikke noe «litt alvor må dårr åg verr». All in. De tar ingen fanger. Alle som er tilbøyelige til å more seg med smart fjolleri, laget og spilt av bra folk, de vil kose seg.
– Til og med gamle folk på 37.
– Jeg gir opp.
– God idé, bestefar.