Rogaland teater, teaterhallen: Glassmenasjeriet, av Tennessee Williams. Regi: Victoria Meirik. Scene og kostyme: Susanne Münzner. Med: Mette Arnstad, Svein Solenes, Ingrid Rusten og Hadle Lavold Reisæter. 2 timer og 20 minutter med pause.
Da jeg så «Glassmenasjeriet» i London nylig, slo det meg hvor gammeldags teksten er. Tennesse Williams moderne klassiker er overtydelig inntil det irriterende, og det bærende dilemmaet er presentert nesten før publikum får satt seg.
Likevel er det altså et stykke som spilles i teatre over hele verden, over 70 år etter premieren i 1944. Det må skyldes at stykkets nerve fortsatt treffer, at skikkelsene vi møter og dialogene vi hører har en relevans - på tross av at teksten har noe «best før»-aktig over seg.
Muligens har også regissør Victoria Meirik slitt med stykkets svakheter. I alle fall har hun tatt noen grep som gjør Rogaland teaters versjon mer moderne enn det som vises fram i West End. Der forsøkte de å gjenskape et realistisk storby-USA fra 1930-tallet, en litt sliten leilighet med en svært sliten familie. Meirik har heldigvis ikke falt for fristelsen til å flytte handlingen til vår tid, men hun gyver løs på Williams tekst med små finter og noen innslag uærbødig frekkhet som gjør forestillingen godt.
Dette handler om sørstatsdramatikernes favorittema, den dysfunksjonelle familie. Ingen er i tvil om at historien om mor Amanda, hennes barn Tom og Laura og den besøkende Jim er historien om Tennessee selv. Stort mer selvbiografisk er det ikke mulig å skrive - og dette handler altså om den dominerende mor som på sykelig vis stenger barna sine inne i en drøm som alltid handler om fortid eller framtid. Aldri her og nå. Og samtidig setter sine barn, altså Tennessee, eller Tom, i umulige valg.
De fire skuespillerne fyller rollene og står godt til hverandre. Tom (Svein Solenes) er fortelleren, han er sønnen som har forsørgerbyrden etter at faren stakk av for en liten mannsalder siden. Laura (Ingrid Rusten) er datteren som er skjør som glass, og trøster seg med en samling små glassfigurer. Symbolikken er ikke akkurat subtil.
Amanda (Mette Arnstad) er motoren i stykket, hun som desperat ønsker at datteren skal få beilere på besøk - slik hun selv hadde utallige av i sin ungdom, og likevel valgte hun drukkenbolten som forlot henne og barna, og den feilen må ingen gjøre igjen. Jim (Hadle Lavold Reisæter) er den unge mannen som uforvarende havner oppi familiedramaet og forsøker å fote seg som best han kan.
Hele tiden slites personene mellom det å vise hensyn, og det å være ærlig. Mellom det å spille med i en falsk fantasi, eller det å slippe fram en brutal sannhet. Om å velge egoismen fordi alternativet oppleves som selvutslettelse.
Historien rulles fram som i originalteksten, men her er det lagt inn en og annen sidebemerkning, skuespillerne skrur selv opp lyd og ned lys, de kommenterer plasseringen i rommet, de leker litt med forestillingen publikum ser. Det funker godt, det skaper litt befriende avstand til dramaet vi ser like foran oss, der vi sitter i hestesko rundt deler av scenen.
Også skuespillerne gjør en god jobb. De spiller og overspiller, de får oss til å le av Amandas grenseløse selvopptatthet og de umulige krav hun stiller til sine barn. Og de får oss til å føle med sønnen Tom som dras mellom egne ønsker for eget liv, og klisteret han sitter i; ansvaret for mor og søster som kaver rundt i hver sin form for livsudugelighet.
Og som i andre versjoner: Det skjer noe i andre akt, etter at gjesten er kommet på besøk, etter at strømmen er gått, og etter at Laura og Jim får rommet for seg selv - i lys fra stearinlys. Da oppstår stykkets vareste ømhet, og samtidig de eneste spørsmålene i teksten som ikke har åpenbare svar og forklaringer. Derfor er det også stykkets beste parti, også i den versjonen Rusten og Reisæter spiller ut foran oss.