Deborah Levy: Varm melk. 293 sider oversatt av Anne Cathrine Wollebæk. Solum/Bokvennen.
Det er lett å forstå at Deborah Levys (1959, debut 1986) roman «Varm melk» kom med til finaleheatet for Booker Man-prisen 2016: Med sitt internasjonale portrettgalleri hensatt til ørkenlignende omgivelser utforbi sør-spanske Murcia er den en sjeldent mangefasettert og sprudlende, morsom og frivol eksponering av sykdom og sunnhet, makt og avmakt, samt eksempelsamling for drøfting av av identitet.
Romanen åpner idet 64 år gamle Rose Kathleen Booth fra Yorkshire, ledsaget av sin datter og romanens jeg-forteller Sofia Irina Papestergiades, 25 år og antropolog, har kommet til den spansk-amerikanske doktor Gomez’ klinikk for å finne årsakene til morens invalidiserende sykdom som gjør henne ute ute av stand til å bevege seg selv, og tilsvarende heldøgns pleieavhengig .
Datteren må innse at moren er «karriereinvalid», der de to lever sammen i et innbyrdes avhengighetsforhold som har fått datteren til å sette eget liv og karriere på vent (hun er etnografisk doktorgradsstudent, og skulle ha lært å betrakte mennesker i samspill), og samtidig fritatt henne fra å ta i tak med et eget liv, yrke og forhold til andre mennesker enn moren. Sin greske far på 69 har hun ikke sett siden han stakk da hun var fem. Nå er han finansmann i Hellas med 29-årig italiensk-gresk kone og baby. Så her er stoff til mange forviklinger og hemninger, følelsessperrer og fornektelser, som så dr. Gomez og hans fortryllende assistentdatter nesten umerkelig løser opp for dem, slik at den forgremmede mor Rose som ved et under observeres spaserende på stranden, og hennes sertifikatløse, «lubben og late», datter plutselig kjører grassat på veiene.
De blir begge hjulpet godt på vei av tyske Ingrid Bauer, som Sofia forelsker seg i, samt et-par menn av forskjellig opphav som begge de unge kvinnene også forholder seg til mens de utforsker omgangsformer, kjønn og identitet. På ferden forsøker den maktsyke moren «å holde datteren sin på matta, i en evig pendling mellom håp og fortvilelse».
For leseren er det en fryd å se hvordan det hele forløper mens Sofia utvikler tesen sin om at «Identitet er alltid vanskelig å garantere.» (181) Anne Cathrine Wollebæks oversettelse fungerer bra, men mon ikke et «stort industrielt lasteskip» (36) er det vi kaller et handelsskip på norsk, og «den tyske gjeterhunden» (251) er en schäfer?