Teksten begynner in medias res, midt i en scene, og med et enkelt bilde: «To ormer er på vei mot Amerika». Det dreier seg om vikingskip som nærmer seg Labrador-kysten. En belærende forteller røper at de sjøfarende kommer fra «fjerne og kalde trakter langt nord i Europa», har fartet vidt omkring og ble sett på som en «pest», «en uutholdelig plage», før de nå er i ferd med å bli de første europeiske innvandrerne til Vinland.
Først på de siste sidene får vi vite at den navnløse høvedsmannen på det første langskipet er Are Torkjellsson, islendingen som ti år gammel forårsaket døden til Erling Skjalgssons sønn, som fikk vansiret ansiktet og mistet to fingrer på høyrehånden som straff, som svek sin egen søster og som så blir en krigersk, dystert grublende flyktning i tjeneste hos bl.a. Sigurd jarl på Orknøyene før han havner i Amerika.
Denne ulykkesfuglen av en norrøn slåsskjempe er hovedkarakteren i «Dit ormen skal» av Arne Skorping (f. 1948), biologiprofessoren fra Bergen som fikk Kulturdepartementets debutantpris for ungdomsboka «Kvasirs Blod (1989), og som nå for første gang vender seg mot voksne lesere.
Ved å blande fiksjon og fakta og brette ut det omflakkende livet til Are rundt år 1000, ved å dvele ved hans venner og fiender, konger og maktmennesker, treller, friller, tvekamper og store slag, samliv, svik, drap og hevn, i brytningsåra mellom hedensk tro og katolisisme, Odin og Kvitekrist, prøver Arne Skorping åpenbart å skape en dramatisk roman basert på solide historiske kunnskaper.
Men i stedet for å nytte en refererende, autoral synsvinkel og la personene avsløres gjennom handling og replikker slik tilfellet er i de islandske ættesogene griper den allvitende fortelleren i Arne Skorpings bok ofte til lange tankereferat og stadig nye fortolkende kommentarer. Dermed forsvinner de fleste tilløp til dramatisk ladd undertekst. Romanen blir for utflytende og mangler språklig kraft, særlig om man sammenligner teksten med det stramme, asketisk barske språket som kjennetegner ættesagaene.
Og likevel – «Dit ormen skal» rommer spennende scener knyttet til flukt og kamp, og noen av personskildringene, f.eks. av hovedkarakteren Are og den stammende, bueskytende trellen Rapp, er så nyanserte at de fascinerer. Uten kunstneriske kvaliteter er derfor ikke denne kunnskapsrike, entusiastiske vikingromanen.