Helene Guåker er ute med ny ungdomsroman plassert i rånemiljøet på bygda, og denne gangen skal det handle om kjærlighet. Kristoffer er som mange andre gutter på videregående middels interessert i skolen, mer interessert i biler og damer. I flertall. Men så kommer Jenny, og plutselig er det bare ei dame for Kristoffer.
Denne gangen har Guåker valgt å skrive fram historien fra en gutts perspektiv, og det fungerer bra. De ulike karakterene er lette å like. Selv om skildringen av dem er noe banal, de er alle tøffe i trynet og myke inni, så har kjærlighetshistorien et fint driv og man vil lese videre. Men det er likevel et par utfordringer for leseopplevelsen.
Den første er at hele romanen er skrevet på dialekt. Dette er vanlig for Guåkers romaner, og man må like dette grepet for å klare å leve seg helt inn i romanen. Handlingen er plassert i en bygd på østlandet, så dette er kanskje et grep for å skape autensitet, men det er forstyrrende for denne leseren. Et annet, mer ødeleggende momement er den stadige overforklaringen av hva som foregår: ”Jeg la på med en advarsel om at han ikke sku ødelegga detta for meg. Veit ikke helt hva jeg meinte med det. Visste det kanskje litt likevæl”. At han egentlig visste hvorfor han sa det, trengs ikke forklares, leseren forstår såpass, også den unge leseren. Slike oppklarende fraser er det flere steder, for eksempel står det ”ei hvit kiste med svarte blommer. De var ikke svarte. Det var bare jeg som ikke klarte å se fargene”.
”Sveiseblink” er en grei ungdomsroman i det den er spennende og lett å lese. Det er nærliggende å tro at målgruppa er bygdeungdom, både gutter og jenter som vil lære mer om gutta de har rundt seg. Gjenkjennelsesfaktoren i skildringen av de kjedsommelige ungdomslivet på bygda kan veie opp for den litt vaklende fortellerstemmen. Dermed, selv om et så allment tema som kjærlighet vil kunne appellere til alle, passer nok Guåkers nye roman de som kan kjenne seg igjen i det tøffe bygdemiljøet.