Prisbelønte Brynjulf Jung Tjønn (f. 1980) viker ikke tilbake for å gå løs på de store og vanskelige følelsene. Heller ikke i ”Alt det lyse og alt det mørke”, som tar til i 2015, da gravide Hildegunn oppsøker sin mor Vibeke, som hun ikke har sett på flere år.
Etter et kort glimt av hva som kan ha forårsaket atskillelsen, tar forfatteren oss med til 1984 og ruller derfra gradvis opp den nå 40-årige Vibekes historie, som snart viser seg å være en fortelling om omsorgssvikt og forsømmelse. Vibeke bor sammen med sin alenefar, etter alt å dømme på et mindre sted. Moren er ute av bildet, hun var en liten båt som langsomt drev bort og forsvant i tåken, heter det om henne. Men det tegnes et på mange måter sympatisk portrett av faren, som har stor omsorgsevne og er full av kjærlighet til datteren, i alle fall så lenge hans kjærlighet til øl ikke tar overhånd.
Det er godt for nervene, sier han om den saken, men en dag går alt fullstendig i lås og han simpelthen forlater det hele, også datteren. Hun sørger imidlertid å holde bildet av ham intakt, for han er ingen ond, dum og simpel mann, han har bare sitt å stri med. ”Saknet etter far var som eit dyr sprengt av svolt” (s. 119). Det dominerer hennes tilværelse. Men han trøstet henne og ga henne vern mot redsler som han paradoksalt nok selv hadde sådd i henne. Særlig skogen og skyggene fremstår som gjennomgangsmotiver. Hun er likevel bare full av kjærlighet til ham, også når han ligger som et slips på sofaen etter et krobesøk: ”Pass på vesle far min, i alt det lyse og alt det mørke” (s. 86).
Etter dette havner Vibeke hos sin tante Liv Annette, som også er noe av et mysterium. Vibeke tas bort fra det mørke og truende skoglandskapet og kommer til et åpnere, lysere og lettere kystlandskap. Da hun selv blir mor tidlig i tenårene, tenker hun at hun skal være et lys for datteren Hildegunn, slik hun opplevde at faren var det for henne. Sånn går det naturligvis ikke. Det er for mye bagasje, en for tung bør. Hun lengter etter nærhet, men utvikler i stedet en så sterk vegring mot det at selv ikke intimitet med datteren er mulig eller naturlig. Etter en tid kommer barnevernet på banen, datteren plasseres i farens omsorg og Vibeke blir et psykiatrisk kasus, forstår vi, da forfatteren i nåtidsrammen lar mor og datter møte hverandre igjen og slik avrunder romanen i en elegant sirkelkomposisjon.
Det er en forbilledlig balanse i bruken av virkemidler, i vekslingen mellom kort formulerte observasjoner, sanseinntrykk og refleksjoner, og de lengre, fortellende passasjene. Språket er enkelt og rent med en stillfaren poetisk rytme og musikalitet, og enkelte innslag av drømmeaktige sekvenser. Blikkpunkt og sympati ligger konsekvent hos barnet, enten det er Vibeke eller Hildegunns briller vi ser verden med.
Brynjulf Jung Tjønn har med ”Alt det lyse og alt det mørke” skrevet en sterk roman, som uten store fakter viser barnets sorg, redsel og sinne, de voksnes svik og hvordan fedrenes synder kan forplante seg ned gjennom generasjonene.