I sin debutroman har Kristin Buvik Sivertsen (1986) fra første ferd stålkontroll over den stilreine og gjennomførte konstruksjonen som «Omsorg» er. Handlingen er sentrert rundt en blokk med omsorgsboliger, der alle beboerne - med sine emosjonelle, psykiske og sosiale plager - har egne leiligheter og styrer sine dager og netter som best de kan, men som samtidig er betjent, også med nattevakt.
På en og samme dag skjer det både et mistenkelig dødsfall og en kvinne anmelder en voldtekt; men det tar over en måned før etterforskningen kommer skikkelig i gang da en ung, så godt som dagsventende politikvinne som romanens Jeg blir satt på sakene.
Forhørsreferatene og refleksjonene hennes, fulgt av nye innkallelser til oppklarende forhørsrunder, utgjør sammen med stemmene til beboerne og ansatte (nattevakter og psykiater) hele denne korte romanen. De kommer systematisk og ryddig til orde, en for en. Slik oppstår en polyfon tekstmasse der den enkelte alt etter egen personlighet og livssituasjon, traumer, fordommer, fobier og interesser får snakke, føle og reflektere over naboene sine, den mulige voldtekten og mordet, og eventuelle gjerningspersoner i omgivelsene.
Slik skaper Kristin Buvik Sivertsen ved teknisk enkle midler et medrivende litterært verk som på samme tid både er en diskusjons- og en spenningsroman, etter hvert den reineste krimen, og i sum en drøfting av begrepet omsorg – et tema vi nettopp gjennom uker her i avisen, i reportasjer fra omsorgsboliger og samtaler med «de som har noe med det» på forskjellige nivåer, har fått demonstrert ikke er enkelt å definere, langt mindre å forholde seg til.
Kirsten Buvik Sivertsen har heller ikke fasiten, men hun formidler mange urovekkende innfallsvinkler: Bare smak på antydningen om at både rasisme og offentlig omsorg handler om kontroll, og sånn sett begge er deler av et sivilisasjonsprosjekt. I alle fall har debutanten ved å la den magre teksten tale for seg, skapt en elegant, både intellektuelt og emosjonelt vedkommende roman, reflektert konsipert og gjennomført. Og det er jo ikke sikkert at bedreviterne alltid vet best.