Jane Gardam: En ulastelig mann. Roman. 336 sider oversatt av Ragnhild Eikli. Gyldendal.
Engelske Jane Gardam (1928) var i førtiårene før hun ble skjønnlitterær forfatter, og siden hedret med mange litterære priser. I «En ulastelig mann» vrimler det av karakterer som nesten er for glitrende godt skildret til å være sanne, men på prikken så «engelske» som engelskmenn er i våre stereotypier.
Med «En ulastelig mann» (bestseller på engelsk fra 2004, her i Ragnhild Eiklis fine oversettelse til norsk) leverer Gardam råstoff til en sikker internasjonal publikumssuksess over alt der folk sitter oppslukt av tv-dramaserie etter serie fra de øvre engelske middel- og overklassenes bedrøvelig snobbeliv høyt hevet over enhver deltakende bevissthet om tjeneres og arbeidsfolks kår og underklasseliv.
Den er første bindet i en trilogi om mennesker i tidsspennet mellom det som var det britiske imperiums storhetstid på tidlig nittenhundretall (omkring første verdenskrig var en firedel av verdens landareal og mennesker «britiske») til i dag, da bare den døende avglansen er igjen, i form av minner, litteratur og og annen historieskriving.
Tittelens ulastelige mann heter Edward Feathers, med oppnavnet Gamle Filth – der FILTH (skit og lort) er et akronym for Failed In London Try Hong Kong, fra imperiets mektigste dager da engelskmennene sendte sine nestbeste menn ut til de afrikanske og asiatiske koloniene for å gjøre det godt i dronningers, kongers og nasjonens navn.
Der ute befant Edwards far seg allerede da gutten ble født i 1923 (må det ha vært, kan leseren pusle sammen fra de mange kryss-og-tvershistoriene i tid og sted som til sammen utgjør denne lesefornøyelsen av en roman). Faren er kolonial embetsmann langt uti den malayiske jungelen, da han sender hustruen av gårde for å føde barnet deres på nærmeste «siviliserte» sted. Hun dør ved fødselen, og i stedet for sin kone får Mr. Feathers en nyfødt sønn i retur, som han verken da eller noen gang senere bryr seg om.
Feathers senior er en følelskald rasist i imperiets tjeneste. Om ikke hele det internaliserte og uttalte forrådet av imperialistens herrefolksmentalitet var ille nok, er han krigsskadet etter verdenskrigen, og ellers fuktig. Det er ikke det beste utgangspunktet for det barnet som skal vokse opp til å bli Gamle Filth, en beundret, respektert forretningsadvokat i Østen, berømt for sine saksforelegg ved domstolene, som ender sin karriere som søkkrik og ordensbehengt dommer i London, inntil han dør nesten nitti år gammel – en enslig særling, en stolt og barnløs enkemann. Som ikke pakker sammen før han her får rekapitulert sitt liv.
De første fire-fem årene hans er eventyrlig gode i de øst-asiatiske tropene, for da er han mesteparten av tiden sammen med «innfødte» - og ser snaut nok sin far. Men så blir han, som skikken var, sendt «hjem» til et land han aldri hadde sett, for å bo hos mennesker han ikke visste eksisterte, for å gå på kostskole (den samme som farens), for å gå videre til Oxford. Og da er det krig, som unge Eddie avtjener som dronning Marys nærmeste fortrolige i den flere hundre manns store dronninglige vaktstyrken. Osv. osv., osv., og enda er han rene unggutten.
Alle disse ytre omstendighetene i Edward Feathers, etter hvert Gamle Filths, liv, er fascinerende nok, og glitrende skildret i en roman som i kast og sprang tar leseren fram og tilbake i tid og sted. Og et mesterverk blir «En ulastelig mann» fordi den skildrer hvordan en forknytt, følelsesskremt person med strammere overleppe enn de fleste, så kontrollert, formelt «korrekt», at det når han noen ganske få ganger gir seg selv fri, må kulminere i følelsmessige eksesser, nyting og sex. Som han aldri glemmer, der han selv på sviktende bein står igjen som en ikonisk representant for en historisk epokes herremenn.
De to neste bindene i trilogien, «En trofast hustru» og «Venner til sist» kommer til høsten og neste vår; så her er meget å glede seg til.