Karl Ove Knausgård: Så mye lengsel på så liten flate. En bok om Edvard Munchs bilder. 245 sider ill. Oktober.
Når den største nålevende norske internasjonale forfatterkjendisen, Karl Ove Knausgård (1968), inviteres til å kuratere en utstilling av alle tiders mest berømte norske bildekunstner, Edvard Munch (1862-1944), innbys det til et slags gigantenes møte som garanterer mye oppmerksomhet og store besøkstall på Munchmuseet (eller «klikk», som det kalles i mediene). For ikke å si heftig debatt om kjendiseri og elitisme versus amatørskap og synsing, og sånn sett en publikumsgimmick.
For egen del behersker Knausgård situasjonen, her han i forkant av åpningen har skrevet denne boken om arbeidet med utstillingen og det enorme stoffet han har hatt å øse av, ca. 1700 malerier og 20000 trykk av mesteren – mange av dem langt fra mesterlige. Den handler samtidig om mye mer enn det: Ikke bare er Knausgård i sin beste skriveform, han opplyser etterhvert som han fordyper seg i verk og opphavsmann mens han bygger utstillingen opp, og ender opp med å plassere både Munch og eget prosjekt (utstillingen så vel som eget forfatterskap) midt i den dagsaktuelle diskursen om kunst (for bildekunstens del ved å inkorporere motsatser som kunstprofessor Stian Grøgaard og kunstner Vanessa Baird i diskursen).
I utgangspunktet har Knausgård villet nærme seg Munch som var det for første gang, forsøke å se bort fra de ikoniske bildene vi alle kjenner («Skrik» m.fl.), vise bilder som aldri har vært utstilt, lete fram Munch og hans kunstneriske livsprosjekt i vår kollektive forestilling om «Munch». Han gjør det ved å la sin følsomhet og forstand møte Munchs. Forskjellige som de ellers er, er begge utagerende og reflekterte følelsesekstremister, den ene i bilde, den andre i tekst.
Slik Knausgård viser fram Munch, reflekterer han seg selv, sitt kunstsyn og eget arbeid: «Ved å gå inn i sitt eget indre gikk han inn i alles indre, de følelsene han uttrykte, var alles følelser.» Knausgård er ualminnelig gunstig posisjonert til å formidle Munch – tittelen med «Så mye lengsel på så liten flate» taler for seg, der den ene sky og intimitetsskremte. romantiske sannhetsrapportøren (Knausgård) skildrer nakne livet i Munchs sammenhengende, kontinuerlige og ustoppelig kunstnerskap.