Ingvild Burkey: Et underlig redskap. Fortellinger. 283 sider. Oktober
Den femte boka til Ingvild Burkey (f. 1967, debut 1994) er såpass glup, borende, lite crooneraktig i opplegget at den avviker sterkt fra det Kjartan Fløgstad i sin tid kalte «litteraturzak» - en type glatt, salgbar konsumprosa som formidler det velkjente uten å «fornya, forsira, forvrenga» («Det 7. klima», 1986).
«Et underlig redskap» er definitivt mer original og mindre leserleflende enn tradisjonell bestselgerlitteratur. Etter en epigraf signert Paul Éluard: «Det finnes en annen verden, men den er i denne» og en prolog som kopler flådde slanger til det å være bevisst, følger 48 brokete, gjerne surrealistisk vridde tekster, den korteste på 5 linjer, den lengste på ca. 18 sider.
Synsvinkelen veksler mellom «jeg», «hun» og «han», mann og kvinne. Snart befinner man seg i fjern eller nær fortid, snart i noe som synes å være vår samtid eller en dystopisk framtid befolket av tankekontrollører og andre skremselsfigurer. Stedsnavnene er mange og understreker at tekstene pendler mellom ulike verdensdeler, urbane og mer rurale miljøer.
Forfatterens personlige erfaringer som menneskerettsobservatør på Balkan og i diverse afrikanske land synes slik sett å speile seg i boka – kanskje for å minne oss på at «Det virkelige er det som nekter å forsvinne». Lengsel, kjærlighet og utroskap, vold og svik og krig, sult og en økologisk krise avtegner seg. De mørke tonene er hyppigere enn de lyse. Det er oftest synd på menneskene.
Noen historier er formet som psykologisk-realistiske noveller med en tydelig handling, f.eks. knyttet til erotikk uten framtid, en fikendyrkende far eller Alzheimers. Disse historiene er enkle å ta innover seg. Andre ganger flimrer steder og personer forbi «Bulter til hulter» slik at leseren ofte får vansker med å «vite her og nå til og fra». Språklige hallingkast, flirende ordlek, religiøse og filosofiske funderinger, brå tidssprang, stadige skifter av perspektiv, mange allusjoner og en fem sider lang tekst på engelsk viser at Ingvild Burkey vil være mer enn kritikerrost poet. Årets vitale prosa vitner om en språkbevisst forteller som setter krav til leseren og ikke er ute for å gjøre alle til lags.
Det skal hun ha ros for – selv om noen av de korteste, minst episke tekstene gir meg lite.