Bjørn Ingvaldsen: Lydighetsprøven. En tenkt fortelling om et barn. 140 sider. Gyldendal.
Bjørn Ingvaldsen (1962, debut 1995) er i fremste rekke blant norsk barne- og ungdomsbokforfattare, og enormt produktiv: Verklisten hans, som også inneholder mange voksenbøker, nærmer seg femti titler. Vårens «Lydighetsprøven», med undertittelen «En tenkt historie om et barn», er både et heftig høydepunkt i produksjonen hans og en sjeldent vedkommende bok.
Den har nok helt unge lesere i 10-12-14-årsalderen som sin særlige målgruppe, men vil gjøre inntrykk på alle, uavhengig av alder. For dette er sterk kost – servert på enkleste måte: Fortellingens Jeg heter Alvis, eller Alvis Piss fordi han ikke alltid kan holde seg, og blir 12 år en av dagene. Han snakker, undres og forstår som det barnet han er. Og han dukker seg i sin troskyldighet, godhet og avmakt inn under andres makt- og voldstyranni, enten det er nabolagets eldre unger eller stefaren som herser med ham, eller det er (selv avmektige) mamma som bestemmer fordi hun er mamma.
Romanen er så lettlest som den kan være når det er et ensomt utenforbarn selv som forteller sin historie, i enkle hovedsetninger, knapt, kontant og konstaterende. Det Alvis forteller er hvordan han blir hundset, narret og misbrukt av noen eldre gutter i den gjengen han så gjerne vil tilhøre. Så han stjeler øl til dem, men i stedet for å få innpass blant dem, holdes han fortsatt utenfor, ignoreres og ydmykes.
På skolen har han sin enegang. Og hjemme hos den nye mannen de har flyttet til, hersker et brutalt regime. Den eneste Alvis har å snakke med, er bestemoren; men hun er på kirkegården. Så der går da lydige Alvis i sin store undring over liv og død, særlig død, aksepterende sin skjebne som en kuet hund. Det kan ikke ende godt.
I barnets basiske språk skriver Bjørn Ingvaldsen her en ytterst realistisk fortelling om et barn så det vil rive og slite i enhver leser. Et barn kan lese teksten, men man må kanskje være voksen for ganske å se hvor gruoppvekkende vondt gutten har det, «verden» er? Som gjør at også den aller siste sidens fortelleteknisk «umulige» åtte linjer svelges. Dette leses ikke for kosen, men for sin egen medrivende del, og til stimulering av hjerteforstanden.