Markus Lantto: Sjå han sykle. 159 sider. Samlaget.
En roman kan være så mangt, det er ikke alltid så enkelt å vite hvor sjangergrensen skal trekkes. I Markus Lanttos (f. 1973) ”Sjå han sykle” er nåtidsrammen et hotell, formodentlig i Sentral-Asia. Tankene går dels til Chatwin, dels til Brautigan. Jeg-fortelleren har hoppet av et reisefølge som han tilsynelatende har vært sammen med siden etruskerland. Han har forlatt et normalt liv i Trondheim, men det får vi ikke høre så mye mer om.
I fortsettelsen veksler så boken mellom hotellet, gruppereisen, oppvekstminner, brev, dagboknotater og en del essayistiske innslag. Kapitlene er korte, ofte ikke mer enn en side, og overskriftene angir tid, sted og innhold: ”Hotellet. Geometriske former og ein ny kjenning”. I assosiative sprang, digresjoner og anekdoter reflekterer Lantto over bl.a. mineraler og gravemaskiner, Chaplin og Kennedy, Atlantis og fremtiden. Her er en vikinghøvding som etter lang tids grublerier kommer fram til at hans folk bør begynne å interessere seg mer for mellomrommet som hviler mellom det som er og det som ikke er.
Og her er fortellingen om kong Abubakari i Maliriket, som stadig sender folk ut i verden, ikke for å plyndre eller erobre, men for å ”gi oss fleire og meir fargerike draumar” (s. 144). Mali er ellers et svært fattig land befolket av barn og tenåringer, med en gjennomsnittsalder på 16 år og en forventet levealder på 45. Det er altså et ungt demokrati i mer enn en forstand.
Men mest handler ”Sjå han sykle” om livets forgjengelighet, og fremfor alt om en far som er syk og dårlig til beins, og som snart skal dø. ”Eg synest folk skal døy i tur og orden og med støvlane på. Hamne på rygg i blå kjeledress med ei sauesaks i handa blant beitande sauer. Ikkje i ei regulerbar seng” (s. 103). Lantto skriver fram fine minner om farens siste tid, iblandet varm humor, lek og kuriosa, fantasi og skrøner, historiske fakta, undring og hverdagsfilosofi. Grensesprengende er det vel ikke, men så avgjort sjarmerende, tankevekkende og leseverdig.