Madame Nielsen: Det høyeste vesen. Roman. Oversatt av Knut Johansen 176 sider. Pelikanen
Det er ikke vanskelig å fornemme at danske Madame Nielsen har språklig gehør der hun (han?) i en rytmisk besvergende, fritt dansende prosa, med uortodoks tegnsetting og mange skiftende scener, beveger seg mellom det forsert romantiske, det røft pornografiske og det nøkternt leksikalske.
Og likevel – her blir de store, svulstige orda for mange, trangen til å komme med hobbyfilosofisk tungetale for sjenerende. Som når det heter: «Det historiske øyeblikket er det øyeblikket som ikke kan forutsies og siden ikke forklares eller bevises, det fortsetter å unnslippe oss, gåtefullt, urimelig.» Eller hva med: «Det var ikke kjærlighet, det var fornedrelse. /Av kjærligheten?/ Av mennesket, mennesket sperret inne i Historien. Ethvert menneske. Meg.» For ikke å nevne: «Leve utenfor Tiden, eller inne i den, i den brennende kjernen, som Historien, selv vitenskapen, ikke har adgang til, leve helt der inne som en glødende kjerne (av liv), urørlige, udødelige, levende, innerst i bålet, Historiens bål, innerst i helvete. I paradis.»
Den navnløse jeg-fortelleren – en dansk forfatter som underveis samtaler med en viss Madame - belærer og tolker ivrig og makter aldeles ikke å leve opp til sitt eget skapende credo: «Vi kan aldri forklare, bare fortelle» der han søker å gjennomlyse et romantisk-destruktivt kjærlighetsforhold han for mer enn tyve år siden hadde til en avhoppet, rumensk ballerina, samtidig som han minner oss på diktatoren Nicolae Ceausescus vekst og fall.
Den tragiske kjærlighetsfortellingen er ikke uten intense scener i sin veksling mellom ømhet og vold, begjær og brutalitet, og stoffet knyttet til diktaturstaten rommer i all sin dokumentariske saklighet så mange bisarre fakta at mange trolig vil finne den siden av romanen som interessant.
Problemet er at den individsentrerte, selvopplevde historien knyttet til en navnløs danserinne fra Bucuresti og den faktastyrte rapporten om Ceausescus mange galskaper ikke makter å kaste skikkelig lys over hverandre. Teksten halter, spriker, formidler ingen godt avrundet historie der de ulike stofflagene utfyller hverandre på naturlig, perspektivskapende vis.
Men den norske oversetteren synes å ha tatt godt vare på den slyngete, hektisk pulserende syntaksen til Madame Nielsen.