Therese Tungen: Ein gong var dei ulvar. Noveller. 265 sider. Aschehoug
Debutanten Therese Tungen (f. 1977) er litteraturkritiker og forlagsredaktør, og hun vet sånn sett hva det går i, som vi sier på disse kanter. Det får hun også til fulle demonstrert i ”Ein gong var dei ulvar”, som består av seks forholdsvis lange, fascinerende og urovekkende fortellinger, der særlig dyrene og døden utgjør en metaforisk klangbunn og tematisk ramme.
Den fabelaktige åpningsnovellen ”Flaumen” skildrer en enkemann og alenefar som trosser evakueringsoppfordringen under en aggressiv flom. Stemningen er trykkende og intens, forfatteren vever fortid og sorg sammen med nåtidens trusler. Noen etterlatte hunder som uler i det fjerne blir et illevarslende signal som henspiller både på samlingens tittel og på hovedpersonens sjelsliv.
Novellen ”Ungane” er en vond og gripende fortelling om tre mindreårige barn som midlertidig er forlatt av sin mor. Moren svarer ikke på telefonen, mannen som skulle se til dem dukker ikke opp, den minste gutten er syk og eldstemann på tolv år gjør hva han kan for å ta seg av småsøsknene og forhindre at damen fra barnevernet får nyss om hva som foregår. Da det i tillegg dukker opp en pistol, blir dette et fremmedelement som ligger der som et ubehag og en potensiell katastrofe gjennom hele novellen.
I ”Det går bra med dei aller fleste” går en kvinnelig småbruker og venter på veterinæren, og fortellingen bygger seg etterhvert opp til et besnærende trekantdrama mellom henne, ektemannen og veterinæren, der særlig hennes sorg, angst og depresjon etter foreldrenes død trer i forgrunnen.
”Dyr som pustar” handler om tiden som går, om ensomhet og tosomhet, og er en merkelig, smått surrealistisk fortelling om Sara, som etter at hun mister jobben synes å gjennomgå en kafkask metamorfose, blir til en slags formskifter og bokstavelig talt får noe dyrisk ved seg.
Den neste novellen skildrer også ”Slutten på en karriere” og portretterer den digitale tidsalder, teknologien som vet mer om oss enn vi vet om oss selv, helt ned til det minste pust og pulsslag, og ikke minst det såkalt mørke nettet, der det er satt en pris på den kjente tv-programlederen Signe Mollestads hode etter at hun har pådratt seg nettrollenes vrede.
Avslutningsnovellen ”Seksten”, som tilsynelatende foregår i nittiårene, handler om tenåringen Ingrids vanskelige liv, tanker og følelser, for hvem selv en i utgangspunktet vakker sommerforelskelse ender opp som selvplaging. Det virker i det hele tatt nokså håpløst, alt sammen, ”Orda drog med seg eit sinne som ho liksom alltid gjekk og bar på, inst mot ryggmergen ein stad” (s 248).
Men samlingen ender tross alt håpefullt. Dette er sterke, foruroligende tekster med sammensatte og kompliserte personer, og presist skildrede situasjoner, nesten samtlige med en intens nerve og noe ulidelig mellom linjene, som gjør at leseren hele tiden er på vakt og aner det verste. Som i all god litteratur tar også Therese Tungen opp de grunnleggende eksistensielle problemstillingene. I samlingens beste noveller gjør hun det på forbilledlig vis.