Peter Swanson: "Den tikkende kvinnen". 278 sider. Oversatt av Kari Engen. Cappelen Damm Forlag, 2017.
Da Peter Swansons "De som fortjener det" kom ut på norsk i fjor, var det i kjølvannet av en dundrende suksess på originalspråket. Strålende kritikker, filmrettigheter solgt for et meget betydelig beløp. Hypen var såpass voldsom at det nesten føltes prippent å ikke gi seg ende over av begeistring. For selv om boka var god, var den i rettferdighetens navn ikke SÅ god. Den var helt ok.
Men ett element i boka var strålende. Den kvinnelige hovedpersonen, som avhengig av synsvinkel enten var en iskald psykopat eller en slags feministisk hevner som tok rotta på, ja nettopp dem som fortjente det. Denne boka har også en strålende hovedperson. For selv om synsvinkelen er hos George, som kjeder seg i jobben som redaktør for et intellektuelt tidsskrift i Boston, er det Liana som er den egentlige protagonisten. Den mystiske Liana, som George hadde en intens romanse med på universitetet. Nå er hun plutselig tilbake i livet hans, med en bønn om hjelp.
Liana forsvant under mystiske omstendigheter for 20 år siden, og har siden vært ettersøkt av politiet for mord. Hva har hun drevet med, og hva er det hun vil med George etter alle disse årene? George, som har mer enn et snev av 40 års-krise, er i alle fall parat til å hjelpe. Om ikke annet for å treffe Liana igjen, for han har aldri helt klart å glemme henne. Når hun ber om hjelp til å levere tilbake noen penger hun har stjålet fra en tidligere arbeidsgiver/elsker, er han ikke vond å be. Men dermed er det selvsagt duket for forviklingar av den farlige sorten.
Mens amatøren George snubler ut i et spill han ikke har forutsetninger for å forstå, og kanskje ikke en gang forutsetninger for å overleve, spinner Liana sine renker.
Problemet med boka er at den føles litt halvveis uttenkt. Det blir litt mye "tell" og litt lite "show", for å parafrasere en gyllen regel for god skriving. Kanskje hadde boka tjent på å invitere oss inn i Lianas hode, slik Swanson med hell gjorde i "De som fortjener det"? Slik det er, hviler litt for mye ansvar på Georges smale kontorskuldre.