Ragnhild Kolden: Det gode vi ikkje gjer. Roman. 230 sider. Samlaget.
Selma Salingers rutinepregede liv ruskes opp fordi Paul Lund flytter tilbake til bygda.
En gang beskyldte Selma Paul for å forgripe seg på datteren, men han ble frikjent. Alt det vonde fra den gangen tar over livet til Selma, hun blir besatt av Paul. Hun står og lusker utenfor huset hans, for å se hva han driver med.
Ragnhild Kolden har tidligere skrevet tre gode krimromaner sammen med Vigdis Kroken. Kroken & Kolden skriver forfriskende om sjarmerende folk og fe i Lom. Men denne gangen klaffer det ikke for Kolden.
Forlaget påstår at "Det gode vi ikkje gjer" låner elementer fra både kriminalromanen og den psykologiske thrilleren. Det loves en sterk historie om fornektelse, unnlatelsessynder, svik og skyld.
Men boken lever ikke opp til reklamen. I stedet får vi kjedelig kjøkkenbenk–sosialrealisme. Handlingen ror rundt og rundt i små sirkler.
Kolden sverger til lange beskrivelser: "Ho sit og ser Samuel rygge bilen ut av garasjen. Ei taggete kjensle truar med å sprengje seg ut av henne og eksplodere i eit skrik mot kjøkkenveggane, ligg i magen som ein angstbitersk hund, har lege der i dagevis, fastlenka, gøyande etter å koma laus, ho veit ikkje om ho klarer å halde den tilbake stort lenger, prøver å ignorere den, prøver verkeleg å tenke på noka anna, hos skit nå vel i Paul Lund,..." også videre og så videre.
Hovedpersonen Selma Salinger er sur og misfornøyd, spydig og retthaversk. Hvorfor skulle vi bry oss om henne, når hun synes fri for sympatiske egenskaper? Hun sitter nå der med kjøkkenbordet og "fiplar med duksnippen".
Kanskje er navnet Selma Salinger ett nikk til J.D. Salinger og hans "The Catcher in the Rye" ("Redderen i rugen"). Men der stopper alle likheter med den amerikanske mesteren.
Denne boka har ingen overraskelser. En aner tidlig hvilken vei det vil gå – og slik går det. Kolden burde heller lagt inn noen feilspor og forvirrende innslag, slik hun gjør i kriminalromanene hun skriver med Vigdis Kroken.
LES NYE OG GAMLE KRIM-KRITIKKER: