Laura Lindstedt: Oneiron. Roman oversatt av Tor Tveite. 441 sider. Oktober
Nordisk Råds litteraturpris ble delt ut første gang i 1962 og har ni ganger havnet hos en finsk forfatter, sist i 2014 da Kjell Westö vant prisen. Dersom Laura Lindstedt (f. 1974, debut 2007) nå skulle bli neste finne som stikker av gårde med prisen, kan ikke det kalles en sensasjon. Romanen «Oneiron» er ambisiøs og frodig, har allerede vunnet Finlandiaprisen og framstår som en unik «fantasi om sekundene etter døden», nettopp slik undertittelen antyder.
Rammen for handlingen er et hvitt rom uten vegger og tak der sju døde kvinner samles. De representerer ulike aldersgrupper, har sprikende klassebakgrunn, kommer fra forskjellige land og døde, av ulike årsaker, i tidsrommet 2005-2012. Forfatteren har i et intervju vist til begrepet «horror vacui», et «tomt sted», for å karakterisere rommet hvor kvinnene havner. Der lager de et leirbål av den røde parykken til den strupekreftrammede, nederlandske renholdsarbeideren Wlbgis og prøver å kommunisere selv om de taler forskjellige språk.
For de døde er innledningsvis ikke absolutt døde. De lever i et limbo, en overgangsfase, der det fortsatt handles, sanses, minnes, reflekteres. Gradvis får den enkelte innsikt i egen og andres situasjon når rommet fylles av fortellinger, spenningen stiger og ulike livsløp rulles opp. Først i romanens andre hoveddel tvinges de sju kvinnene til å akseptere at de faktisk er døde, uten sanseapparat, kropp og pust, slik at de kan si et endelig farvel til verden og hverandre..
I tillegg til den stumme, ensomme Wlbgis som først da hun døde fikk fred for en plagsom sønn, møter vi Shlomith, en amerikansk-jødisk performanceartist som bruker den anorektiske kroppen sin til å iscenesette kvinnelig smerte i skyggen av maskulin makt, ortodokse kosherpåbud og Holocaust - like til hun 28 kilo tung dør på scenen under en forestilling i Jewish Museum i New York.
Shlomith er den sentrale stemmen i det kvinnekoret som klinger gjennom denne polyfone romanen. Men også de andre kvinneskikkelsene fascinerer. Den lett alkoholiserte, russiske regnskapsføreren Polina er belest og kan forelese om den svenske mystikeren Emanuel Swedenborg, mens senegalesiske Malmuna ved å bli narkokurer søker å tjene penger til å kunne realisere drømmen om å bli modell i Europa. Brasilianske Rosa Imaculada er på sin side alenemor, har mottatt nytt hjerte av en gutt og virker opptatt av donorens sørgende far. Til slutt har vi den vakre, rike, tvillinggravide husmora Nina fra Marseille som har en utro ektemann, samt den 17-årige, opplevelseshungrige Ulrike fra Salzburg, drept av en voldtektsmann.
De mange historiene er sensuelle, ømme og røffe, avdekker en mangefasettert virkelighet og blir i sum en virtuos oppvisning i fantasiens evne til stadig nye akrobatiske sprang. Snart virker språktonen nøkternt realistisk, nærmest dokumentarisk, andre ganger er teksten i slekt med fabelen, en mer eventyrlig, magisk realisme, drømmen - ikke uventet siden romantittelen «oneiron» er lånt fra gresk og betyr nettopp «drøm».
Så her tyder alt på at den norske oversetteren må ha løst en krevende oppgave på eksemplarisk vis.
For denne originale, samfunnskritiske rapporten om kvinneliv, død og kunst, sex, skam, vold, drøm og sosiale barrierer, tar i bruk ulike teksttyper for å formidle stoffet – fortellinger, sakprosa i form av essayistiske avsnitt, intervju, avisartikkel, dødsannonse, kommentarer på nettet, anekdoter, en punktvis, poengtert oppramsingsliste eller lærd forelesning, samt skjønnlitterære sjangrer som dikt og drama, for bare å peke på litt av det språklige spennet som avtegner seg, ofte i form av faksimiler, sitater, perspektivrike referanser.
Dessuten fins tekstprøver på (uforståelig) russisk og hebraisk, trolig i håp om å kunne skape et vakkert, grafisk kunstuttrykk som leseren kan forholde seg til.
Bakerst i boka fins fem sider der Laura Lindstedt takker diverse hjelpere og greier ut om de skriftlige kildene hun har nyttet. Nevnes bør det også at hun i et intervju har trukket fram Marguerite Duras, Nathalie Sarraute (som hun skriver doktoravhandling om), Samuel Beckett og Monika Fagerholm som inspirasjonskilder for det feministiske perspektivet, det språklige mangfoldet, de lett absurde eller surrealistiske elementene som elegant forplanter seg gjennom denne mosaikkaktige, vitale, kritikerroste kollektivromanen som nå – forståelig nok - også er nominert til Nordisk Råds litteraturpris.