Kirsti Blom: Av jord. Roman. 161 sider. Oktober.
Kirsti Blom (1953, debut 1972) er romanforfatter, lyriker og kunstfotograf. Hennes forrige roman, «Jeg så alt», er en lang, kronologisk skildring av livet og virket til en mester i europeisk billedkunst, Francisco Goya (1746-1828). Den samme fascinasjonen for kunstnersinnet og det problematiske forholdet mellom egen personlighet og malerisk utfoldelse som motivisk sentrum er også drivkraft bak årets «Av jord».
Den – fiktive, må man anta – hovedpersonen i «Av jord» er imidlertid fra i dag, men i motsetning til Goya (som slet med sin porsjon motgang) opplever han ved åpningen av nok en ærgjerrig utstilling å få en strålende karriere amputert. Det karriereløpet som fra først av tegnet så lovende for den selvlærte begavelsen Jan/Jean Paulsen, med overstrømmende kritikker for hans lyriske blomster- og naturmaleri, akkompagnert av overdådige salgspriser, tar en bråstopp.
Uopprettelig såret trekker han seg bort fra folk og hele verden. Han stiller aldri mer ut, men slutter ikke å male. Gjennom størsteparten av romanen fører han nå som gammel mann i jeg-form selv ordet og skildrer sine dager der han som syttiåring, dødssyk og forkommen, en folkesky og redd eremitt i barndomhjemmets avsides gardshus, utrettelig og til det siste fortsetter med å studere lyset, fargenes sjatteringer, naturformer for å feste dem til lerretet, alt mens han minnes sitt livs historie og sine forhold. Det øvrige forsømmer han, sin egen person, stell og kosthold, huset han bor i.
Avskåret fra alt og alle, tar han bare mot besøk to ganger i året: Da kommer lillesøsteren hans, alltid en dag og to ved juletider. Når han ikke maler, kverner den gamle mannen på sine forhold til foreldrene, den kvinnen han etter et psykisk sammenbrudd i ti år var gift med, søsteren som han plages med kjønnslig skyld overfor for den ene gangen han i ungdommen strøk henne, et eksplosivt homoerotisk forhold som ung maler utenlands.
Kirsti Blom maler i «Av jord» et fortvilende vakkert portrett av en lengtende og bedrøvet ensom mann, en svermer og estet, et menneske mer følsom enn resten av oss, og som bruker kunsten som sin (til)fluktvei.