Lars Lenth: Menn som hater ulver. Roman. 298 sider. Kagge.
Da statsminister Lars Korvald for mer enn førti år siden i Stortinget minnet om at «Norge er et land i verden, herr president», ble han latterliggjort og fikk mye tyn for utsagnet. Det har likevel blitt stående som et folkloristisk jungelordtak her i «Annerledeslandet», der vi ofte forsømmer å se oss selv i verdensspeilet, og offentlig dag til dag-oppmerksomhet spisses mot saker og forhold som tar oppmerksomheten bort fra mangt de basker med ellers i verden.
Slik kan opptattheten av kanskje et sekstitalls ulver (lite sammenlignet med mange europeiske land) på norsk jord få folk til å gå bananas og politiske partier til å trives. I sin roman «Menn som hater ulver» fråtser Lars Lenth i vold og gørr blant ekstremister, skoggangsmenn og politikere, bønder og mistilpassede tapere i ulvens norske kjerneområde på Elverumstraktene.
Det hele åpner med at Phung Johannesen i påsyn av sin lille sønn blir molestert, drept og delvis spist av en flokk dyr (ulver, hundebastarder?) mens hun er på sopptur. Gutten blir berget, av skoggangsmann Rino Gulliksen. Han har plassert seg utenfor samfunnet, og kjemper nå ulvenes sak. Hans fremste motmann er grisebonde og krypskytter, eks-leiesoldat, Erik Svendsbråten, mannen som måker snø med flammekaster.
Før det hele er over, våkner varaordføreren til et blodig kattelik i senga, folk kvestes i ulvesaks, spiddes i dyregrav, korsfestes på bakken og spises av hunder, drepes med skytevåpen. Osv. Det er ikke bare grotesk, det er så aldeles uten litterært måtehold. Likeså er personene både større og mindre enn et lite innlandsmiljø nok vel kan romme, der flertallet er korrupte, løgnaser og andre enn de gir seg ut for i narrespill på alle kanter, og ordføreren får bonus for ulovlig felte ulver.
Midt oppe i all gørra skeiner fortellingen ut fra hovedsaken: mord og menn som hater ulver - eller som tvert imot vil beskytte dem. Da serveres personenes private bakgrunn og problemer, slik at ulvehaterne og maktmenneskene er av nazi- og landssvikerslekt og familiemessig forbundet.
Her er altså for mange rekvisitter og effekter til å bli én bra underholdningsroman, og også for mye slapstick til et effektivt diskusjons- og partsinnlegg i den pågående ulvekrigen.