Håvard Syvertsen: Et uoverskuelig mørke. Roman. 154 sider Aschehoug
Det er ikke noe originalt eller overrumplende ved den siste romanen til Håvard Syvertsen (f. 1962, debut 1992). Vi står overfor en «dystopi», et begrep som ble lansert av filosofen John Stuart Mill i 1868, og står for et anti-Utopia, et mørkt, marerittaktig framtidssamfunn. Negative trekk i forfatterens samtid forsterkes. Dystopien advarer slik sett mot en katastrofe som ligger i kim og truer leseren.
Komposisjonen av teksten virker systematisk og knyttes til seks navngitte personer. Gjennom trettien korte kapitler glir perspektivet mellom den gifte, pensjonerte sporvognsarbeideren Martin, barnebarnet hans Rebekka og kultursjefen Lilly. Alle disse uttrykker seg i jeg-form. I tillegg nyttes tredje persons, personal synsvinkel når historien til sykepleieren Kaisa og kollegaen Fredrik formidles.
Handlingen utspiller seg 30-40 år etter Berlinmurens fall. Vi befinner oss vekselvis i et januarkaldt Oslo og Kongsberg, i biler på flukt fra eksplosjoner, branner, skuddsalver, helikoptere, mørklagte gater, uniformerte menn med våpen, et nett som ligger nede og anti-muslimske, rasistiske krefter. I en ramme av lemlestede voksne og barn, død og fødsel, feighet, fremmedhat, minner og kjærlighet, skildres hverdagsmennesker som står overfor vanskelige valg, på veg til en hytte på fjellet, et fremmed hus i Sverige, en slektsgård på Østlandet.
Det meste virker troverdig. Men spennende, sjokkerende, medrivende er boka ikke. Det meste blir overtydelig og innbyr sjelden til meddiktning. Om det dreier seg om et statskupp eller invasjon, får vi riktignok ikke vite. Men EU er oppløst, Sverige stenger grensene, oppretter teltleirer og styres av et autoritært regime, stortingsbygningen er rasert, og antidemokrater tilraner seg makten i Norge.
At Martin dreper en butikkeier uten å få store samvittighetskvaler, eller at barnehagejenta Rebekka tidvis tenker og taler som en voksen, svekker den psykologiske troverdigheten. Bedre fungerer en kapittelavslutning som denne: «Er det noe jeg kan gjøre for deg? sier jeg. – Ja, svarer Steinar.»