Peter Franziskus Strassegger: Slutten på flagget vårt. Roman. 252 sider. Cappelen Damm
Å overlate perspektivet til en niårig gutt, Adam, som i jeg-form skildrer hva det vil si å vokse opp i krigens skygge, i en disharmonisk familie som omfatter en autoritær, voldelig rektorfar og omsorgsfull mor, en fire år yngre bror, Florian, og en nesten nyfødt søster, Antonia, er en krevende oppgave.
Men psykologutdannete Peter Franziskus Strassegger, født 1984 i Østerrike, oppvokst på Bryne og vinner av Vesaas-prisen i 2012, mestrer i sin tredje roman denne formen med bravur. I et språk preget av enkle dialoger, presise observasjoner og barnlige refleksjoner, ispedd tyskspråklige ord og uttrykk og forvrengte fremmedord som bygger opp under realismen i teksten, avdekker jeg-fortelleren hvordan hans kriseridde, østerrikske familie i 1991 må forholde seg til den frigjøringskrigen som i ti dager raste på den andre sida av grensen mot Slovenia bare noen kilometer borte.
Lillebroren får angst når fly farer over himmelen. Han tisser på seg om natta, tror en ugle bor under senga og frykter som Adam at «jugosene», «russerne» eller «røverne» skal dukke opp. Voldsfantasiene er mange og høydramatiske. Elevene på farens skole er sendt hjem pga. krigen. Mat til beredsskapslagere kjøpes inn, og kofferten er for sikkerhets skyld pakket - sjøl om faren ikke har tenkt å flykte under noen omstendighet. Man ber til jomfru Maria og Gud om at familien og fedrelandet må beskyttes. Likevel ser barna for seg at krigen vil kunne innebære «slutten på vårt flagg».
Siktemålet for fortellingen er nemlig ikke bare å speile den usikkerheten og angsten som skapes i barnesinnet når krigen truer. Vi minnes også på den nasjonalismen og fremmedfrykten som trives i voldens skygge. Samtidig som den verdensmesteraktige faren insisterer på å rydde plass til flyktningene når de kommer, er han i klassisk, høyrepopulistisk stil innstilt på å sende dem tilbake så snart som mulig for at de ikke skal «snylte på vårt velferdssystem».
Med pompøst-sentimentalt alvor avlegges følgende løfte, i religionens og habsburgernes hellige navn: «Alltid og overalt må vi slåss modig og tappert mot alle farer og aldri forlate vårt flagg. Gud bevare vår keiser og vårt fedreland, i evig troskap, til siste mann.»
Dessuten er romanen et lærestykke om familievold som forplanter seg. Slik faren prøver å slå «vettet inn i fingrene» til Adam med en pinne og ser på sønnen som «dum» når han ikke husker alle blomsternavnene faren ramser opp, slik «pryler» Adam vesle Florian, «krapylet» eller «mammadalten», når han glemmer eller ikke forstår det storebroren sier.
Dette turbulente familielivet gjør at mora – som reagerer på forvandlingen til Adam og Florian i kraftfeltet til den stadig mer destruktive, fjerne faren - tar med seg barna til noen slektninger for at ektemannen skal få en vekker og bli mer til stede i hennes og familiens liv.
For faren er en ressurssterk mann og ingen entydig bølle. Han har skrevet lærebøker i biologi, er opptatt av naturvern og lar seg røre til tårer av den skjønnheten som visse «biotoper» representerer. Han innser også at den manglende økologiske bevisstheten som målbæres av politikere og andre maktpersoner, førte fram til Tsjernobyl-ulykken og det radioaktive nedfallet som gjør at Florian nå havner på sykehuset og må gjennomgå en alvorlig operasjon.
Ellers varsler han politiet om de overgrepene en liten nabojente utsettes for, noe som vitner om en prisverdig vilje til å involvere seg i andres liv når det er påkrevd.
Drivet i romanen er ikke alltid like sterkt. Det hender at handlingen står og kverner omkring visse tematiske forhold som truer med å bli overtydelige. Dessuten fins det altfor mange brudd på enkle, funksjonelle kommaregler.
Likevel – dette er en psykologisk troverdig, tidvis svært fascinerende historie om personlige og politisk-sosiale problemer som er sentrale også i dagens konfliktfylte Europa, underteksten klinger ofte med, og forfatteren er klok nok til ikke å la alle fasitsvar innfinne seg.