I 2005 ga Antony & The Johnsons ut albumet "I am a bird now" med fantastiske "For today I am a boy" og "You are my sister". De to påfølgende platene var også flotte, men med en snikende følelse av at Antony Hegarty var i ferd med å brenne ut.Nå kaller transpersonen seg Anohni, og hun gir ut den nye platen under dette navnet. Det er blitt en solid vitamininnsprøytning.
At "han" offentlig er blitt "hun", er en overvinnelse av skam og feighet. Selvtilliten har våknet. I år var hun nominert til en Oscar, for sangen "Manta Ray" til dokumentaren "Racing extinction". Hun lot være å møte opp, delvis fordi hun ikke var invitert til å synge, delvis fordi hun følte et ubehag ved hele tilstelningen.
Anohni føler seg også sterk nok til å ta et knallhardt oppgjør med landet hun bor i. På hjemmesiden forklarer hun hvorfor: "Jeg har brakt mine inntekter fra hele verden hjem til New York og betalt min skatt. Pengene ble brukt av regjeringen til Guantánamo Bay, dronebomber, overvåkning, dødsstraff, fengsling av varslere, subsidier til store selskaper og hjelp til banker".
Nok er nok, og Anohni åpner platen med "Drone bomb me":
Let me be the first, I’m not so innocent
Let me be the one
The one that you choose from above
After all, I’m partly to blame
Hun synger med stemmen til en afghansk jente. Anohnis myke vokal og synthbruken står i kontrast til det brutale innholdet, noe som forsterker effekten.
Sangen er plukket ut som singel, og det samme er "4 degrees". Denne refererer til en studie av drivhuseffekten, som viser at med nåværende utvikling vil temperaturen stige med fire grader i løpet av dette århundret. Det vil true en sjettedel av jordas arter:
I wanna burn the sky, I wanna burn the breeze
I wanna see the animals die in the trees
Oh let's go, let's go it's only 4 degrees
Her er kompet militant med drønnende trommer og dirrende bass, uten at Anohni gir ikke slipp på melodien. Eller ironien.
Albumet er hennes solodebut etter å ha ledet bandet Antony and the Johnsons. Hun samarbeider med Daniel "Oneohtrix Point Never" Lopatin og Ross "Hudson Mohawke" Birchard, to produsenter og artister med røtter i electronica. Resultatet er dansbar elektronikk med rom for eksperimenter, et skarpt stilskifte fra den barokke popen.
"Watch me" er om overvåkningssamfunnet: Watch me watching pornography/Watch my talking to my friends and my family . "Execution" handler om dødsstraff, an American dream ."I don't love you anymore" er platens eneste kjærlighetssang. Av det sørgmodige slaget, som seg hør og bør.
Vi er tilbake på sporet med "Obama", fylt med bitter skuffelse over presidenten hun trodde på: All the hope drained from your face/Like children we believed . En mørk klagesang, der hun etter hvert bare messer fram navnet.
"Violent men" fyller den eksperimentelle kvoten, mens "Why did you seperate me from the Earth?" tar for seg ødeleggelsen av miljøet.
Er du på leting etter det vakre, er framføringen av "Crises" det nærmeste. Teksten er derimot svart som natten og handler om krigføringen i Midt-Østen med dronebombing, massegraver, halshogginger og løgner.
Tittelkuttet "Hopelessness" oppsummerer platen: Hvordan ble mennesket et virus?
Til slutt står vi igjen med "Marrow". We are all Americans now , er Anohnis siste ord platen. Det er neppe positivt ment.
Beste spor: "Drone bomb me", "4 degrees", "Crisis".