Ho hey, lød det på amerikanske tv-skjermer i desember 2011. Det var sesongfinale på dramakomedie-serien "Hart of Dixie", og folk ville vite hvor sangen kom fra.Det viste seg at utøverne hadde holdt på en stund. I 2002 døde 19 år gamle Josh Fraites av en overdose. Broren Jeremiah og bestevennen Wesley Schultz begynte å skrive sanger for å takle sorgen.
De kalte seg først Free Beer og het 6 Cheek da Jay Van Dyke ble rekruttert i 2008. Under navnet Wesley Jeremiah ble de hyrt inn til en spillejobb, der de ble forvekslet med et band kalt Lumineers. Navnet ble sittende.
Gjennombruddet uteble, og de bestemte seg for å skifte beite. Fraites og Schultz dro til Denver og fikk med seg Neyla Pekarek, en klassisk utdannet cellist. Med tangentspiller Stelth Ulvang og bassist Ben Wahamaki på laget begynte de innspillingen av sitt første album i 2011. "Ho hey" ble sangen som brøytet vei, en singel som med tid og stunder solgte til trippel platina i Norge. Samtidig nådde albumet andreplassen i USA, godt hjulpet av at britiske Mumford & Sons tre år tidligere hadde åpnet dørene for en ny generasjon folkrockere.
Suksessen førte til at tidligere bandmedlem Van Dyke for to år siden saksøkte Lumineers for å ha ignorert hans innsats. Fraites og Schultz avviser at han har hatt noen vesentlig betydning eller at han har vært med på å skrive sangene.
Den pågående rettssaken kan ha forsinket dem, men uansett er de nå tilbake fire år etter debuten. De står fram som en trio, med Schultz, Fraites og Pekarek. Produsent er Simone Felice fra The Felice Brothers.
De hevder å være tynge enn før, men det er relativt. Riktignok starter åpningskuttet "Sleep on the floor" med markerte slag, men sangen skifter karakter med et refreng av barnesangtypen.
Neste kutt er singlen "Ophelia", en sang de brukte fire år på å få ferdig. Refrenget er av den nesten plagsomt fengende typen. Gikk du lei av "Ho hey", vil du slite med denne også.
Tittelkuttet "Ophelia" låner sin historie fra en kvinnelig taxisjåfør i østeuropeiske Georgia, en "badass lady" kalt Manana som Schultz og kona ble kjent med gjennom en venn. Hun henter deg på flyplassen med en sigarett i munnen og en ølboks i fanget, som Schultz beskriver henne. Hun er jeg-personen i teksten, en vemodig historie om å gå glipp av sitt livs kjærlighet. Om ikke å være klar for den og siden angre resten av livet.
I was Cleopatra, I was young and an actress
When you knelt by my mattress, and asked for my hand
But I was sad you asked it, as I laid in a black dress
With my father in a casket, I had no plans
Tre bemerkelsesverdige sanger fra Lumineers åpner albumet, men så er det tynnere. "Gun song" har en økende intensitet, men hverken "Angela" eller "In the light" stikker seg fram på samme måte.
"Gale song" starter viseaktig som om de har tenkt å nærme seg forbildet Bob Dylan, men halvveis inne i sangen skifter de kurs mot eget farvann.
"Long way from home" og "Sick in the head" er sanger som gjør lite ute av seg, merkelig anonyme i Lumineers-universet. På "my eyes" får i det minste den akustiske gitaren følge av et piano, før det rundes av med den korte instrumentalen "Patience".
33 minutter er ikke mye for et album, særlig ikke når kuttet brennes opp før man er halvveis. Til gjengjeld brenner det friskt i starten.
Beste spor: "Sleep on the floor", "Ophelia", "Cleopatra".