Brahms: Symfoni nr. 2, D-dur. SSO, dir.: Thomas Zehetmair. SSO Recordings.
Brahms: Symfoni nr. 2, D-dur. SSO, dir.: Thomas Zehetmair. SSO Recordings.
Dette er den første utgivelsen på eget plateselskap som Stavanger symfoniorkester kommer med. Cd-en er innspilt i Fartein Valen-salen og produsert av Ulrike Schwarz og Grammy-vinner Jim Anderson. Valget av Brahms-symfonien med Zehetmair som dirigent har falt heldig ut. Zehetmayr kjenner vi i Stavanger som både en fremragende fiolinist og en spennende dirigent. Med denne kombinasjonen er han en av Europas fremste. Hans repertoar er enormt. Han har spilt inn alle de store fiolinkonsertene, og Mozart-konsertene med Brüggen som dirigent gjelder som en referanseinnspilling. Som dirigent leder han orkestre i både det klassisk-romantiske repertoar og i samtidsmusikk. Zehetmayr lar seg verken rubrisere som oppførelsespraktiker eller som en som holder fast ved tradisjonelle, romantisk pregede fremførelser.
Vi hører det her i Brahms-symfonien: Det symfoniske fettet er borte, men uten at det betyr at den typisk Brahms-klangen uteblir. Vi hører det straks i hornene og treblåserne; klangen er slank, klassisk. Brahms var 43 år da han skrev sin første symfoni, ferdig i 1876, men påbegynt i 1862. Han klaget over den lange slagskyggen etter Beethoven, men det vitner om hvilket mål han hadde satt seg, for både Schumann og Mendelssohn hadde skrevet store symfonier. At Brahms ventet så lenge, skyldes kanskje det Harold Bloom har kalt ”the anciety of influence”: han ville være helt selvstendig i forhold til sitt ideal.
Symfoni nr. 2 ble imidlertid ferdig et år etter første, noe var forløst hos Brahms. Førstesatsen kalles gjerne pastoral, men kanskje skyldes det mer det at Brahms skrev symfonien i det idylliske Pörtschach ved Wörther-sjøen. Den langsomme satsen, som Brahms’ samtid syntes var for lang, er for oss i dag , ja, herlig, og ikke en takt for lang. SSO lar det melodiske få klinge godt ut, mens tredje sats tas lett, nesten som en menuett. I finalen bryter, nokså sjelden hos Brahms, jubelen løs. Og SSO legger ikke demper på seg.
Det eneste jeg har å utsette på utgivelsen, er at det godt kunne har vært nok en Brahms-symfoni på cd-en.