Brahms: Symfoni nr. 3 og 4. NDR Elbphilharmonie Orchester, dir.: Thomas Hengelbrock. Sony.
Brahms: Symfoni nr. 3 og 4. NDR Elbphilharmonie Orchester, dir.: Thomas Hengelbrock. Sony.
To Brahms-symfonier får vi imidlertid med Elbphilharmonie-orkesteret, i deres første utgivelse. Og det er de to som følger etter D-dur-symfonien, nemlig nr. 3. i F-dur og nr. 4 i e-moll. F-dur-symfonien er den som mange store dirigenter holder mest av, hvis de blir spurt om å velge. Det passer godt at Hamburg-orkesteret, som nå naturlig nok har fått navnet Elbphilharmonie Orchester, åpner plateutgivelsene fra den storslåtte Elbphilharmonie med Hamburgs store sønn, Johannes Brahms. Dirigenten, Thomas Hengelbrock, har hatt en bratt karriere som orkester- og operadirigent og dirigert alle de store orkestre i Europa. Han vil nok også bruke sin store viten om nyere musikk og samtidsmusikk for innspillinger fremover.
Symfoni nr. 3 ble i sin tid utropt til Brahms ”Eroica”, men det er ikke noe heltemodig ved noen av satsene. Første og siste sats er nok preget av et større alvor enn i symfoni nr. 2, men de er mektige i kraft av oppbygning og samtidig fulle av farger på grunn av den fine instrumenteringen. De to midtsatsene er relativt korte, trer liksom tilbake for yttersatsene. Finalen ender ikke med jubel, snarere er den preget av melankoli. Man har ment at dette i sin tid var Brahms’ avskjed med symfoniformen.
Men det kom altså én til. Brahms’ nærmeste var skeptisk til dette verket da det ble fremført i en klaverversjon. Det var ikke så mye iørefallende her og man oppfattet verket som statisk. Og der var ingen menuett eller scherzo. Førstesatsen er først og fremst tett og polyfon, men det klinger storartet hos Elb-filharmonikerne. Et vakkert klangteppe er vi også vitne til i den langsomme satsen. Siste sats er den eneste variasjonssats i en Brahms-symfoni. Modellen her er den barokke chaconne eller passacaglia. Temaet tar Brahms fra Bach-kantaten ”Nach dir, Herr, verlanget mich.” De 30 variasjonene vandrer fra overstemmer til bass, før det munner ut i en stigning mot slutten der orkesteret virkelig får til et sug mot sluttakkordene.