Klassisk konsert
Schumann: Klaverkonsert a-moll
Mahler: Symfoni nr. 1.
Jan Lisiecki klaver, Trondheim symfoniorkester, dir. Krzysztof Ubranski.
To klassiske verk hadde Trondheim symfoniorkester valgt på sin første visitt i Stavanger Konserthus. Det ble en stor opplevelse.
Pur unge kanadiske Jan Lisiecki spilte Schumanns som man sjelden hører det. Ikke for hurtig i første sats, til de grader følsomt og poetisk syngende i det vakre sidetemaet. Mer romantisk kunne det knapt være.
«Der Dichter spricht» (Dikteren taler) har Schumann satt som tittel på det siste stykket i Kinderszenen. Dikteren var her pianisten. Men han kunne også komme til bunns i tangentene, bygge akkorder opp som et tårn og spille hovedtemaet med den rette schwung der det kommer tilbake. Beundringsverdig var spillet, både hos solist og orkester, der det skal lyde svakt og svakere enn svakt. Den drømmeaktige andanten var som et nattlig trylleri, med klarinett og klaver, og de harpelignende passasjer i klaveret var som akkompagnement til en sang. Finalen ble fremført med all den virvlende og dansende klang som bor i denne satsen, i tillegg til rasende raske passasjer.
Stor og langvarig var applausen for solist, orkester og dirigent. Og hva annet kunne Lisiecki by på som ekstranummer enn Schumanns Traümerei: Ekstremt fritt og langsomt ble det spilt – som var det en drøm.
Hele tiden under Schumann merket vi oss hvor god balansen var mellom instrumentgruppene og den store dynamiske spennvidde Trondheim-symfonikerne har. Dette ble til fulle demonstrert i Mahlers første symfoni. Når den spilles slik som orkesteret gjorde fredag kveld, og med en dirigent som virkelig er en musikkfremstiller, så blir denne første symfonien av Mahler en billedskapende roman som vi som tilhørere gjennomlever, ja, som en katarsis.
Det lød virkelig som en naturlyd, slik Mahler beskriver det i førstesatsen. Og ikke bare gjøken, men hele naturen får stemme hos Mahler. Trondheim-symfonikerne maktet å åpne hele det enorme klangrom som skal omslutte oss lyttere.
I tredje sats, en sørgemarsj som over paukens kvarter er en dyster variant av den gamle kanon «Fader Jakob», har Mahler skrevet «med parodi» inn i partituret. Men er parodi i musikk mulig? Ja, hvis vi tenker at det skjer i en sfære av romantisk-ironisk tvetydighet. Men Trondheim-symfonikerne spilte denne satsen som et dystert nattstykke, som for oss tilhørere ble blodig alvor. Men også alt det andre hos Mahler var tilstede i den fremragende tolkning som Krzysztof Ubranski sto i spissen for: Det eventyraktige, det groteske, det spøkelsesaktige, katastrofeakkordene.
Publikum visste å sette pris på gjestene fra Trondheim. Dirigenten må virkelig være et funn for orkesteret!