Konserthuset, fredag kveld
Mendelssohn: Hebridene, ouverture
Chopin: Klaverkonsert nr. 1 e-moll.
Dvorák: Symfoni nr. 8 i G-dur.
Solist: Ingolf Wunder
SSO, dirigent: Christian Vasquez
Både Mendelssohn-ouverturen og Dvoráks 8. symfoni står på programmet når SSO i neste uke drar på Russland-turné. Fremførelsen av disse verkene fredag kveld, lover godt. At orkester og dirigent var så på bølgelengde med pianisten i Chopin-konserten, som ikke står på turné-programmet, sier sitt om hvor allsidig og dyktig orkesteret har blitt under Vasquez.
Mendelssohn reiste mye og som romantiker likte han ekstremene: Skottland i nord, Italia i sør. I Skottland ble han inspirert både til symfoni nr. 3, ”Den skotske”, og til orkesterouverturen Hebridene som han først kalte ”Den ensomme øy”. Nærmere bestemt oppsøkte han Fingalsgrotten, men det er ingen beskrivelse, ikke noe tonemaleri, Mendelssohn gir. Snarere lar han seg inspirere av natur og landskap på subjektivt vis, som en musikkens stemning eller atmosfære. Og atmosfæren i denne ouverturen formidlet SSO på overbevisende måte og med sans for kontraster.
Chopin skrev begge sine klaverkonserter som 20-åring. Østerrikske Ingolf Wunder ble nr. 2 i den internasjonale Chopin-konkurransen i Warszawa i 2010, men alle ekspertene var enige om at han skulle ha gått helt til topps. Det er ikke første gang at dette skjer. Men året etter kom Wunder med sin første Chopin-plate, som har fått strålende kritikk. Han ble egentlig nr. 1.
Det vi først og fremst merket oss i e-moll-konserten, var virtuositet og klangbehandling. I et tysk intervju med Wunder blir han kalt en klang-arkitekt. Det er ganske rammende. For hos Wunder får vi ikke et fritt rubato-spill (dvs. subjektive endringer i rytme og tempo), men en nærmest klassisk oppbygning, ungdommelig frisk, briljant, med store melodibuer, perlende løp og ekstraordinært virtuose passasjer.
Der pianostemmen er på sitt svakeste, kunne vi nok ha ønsket oss orkesteret mer neddempet. Men ellers var alt perfekt. Publikum visste å sette pris på Ingolf Wunder og han kvitterte med en fenomenal fremførelse av Mozarts Fantasi i d-moll. Jeg har aldri hørt på maken til tolkning – det sanglige i hovedpartiet var romantisk til tusen og den virtuose slutten kunne ha vært skrevet av Liszt.
Dvorák sa i anledning sin symfoni nr. 8, at denne gang var han ikke bare en absolutt musikant, men en poet. Og det poetiske preger dette verket på mange måter: en fantasifull veksling mellom dur og moll, en mengde temaer og motiver nærmest som innfall. Mye minner om fanfarer, fuglesang og naturlyder, en koral, en marsj, en dans. SSO unngikk i begynnelsen av 1. sats den stampingen som kan prege mange fremførelser av verket. De fikk frem det elegante og grasiøse i 3. satsen, en vals, før den stormende finalen satte inn med frekke trompetfanfarer.
Akustikken i Valen-salen, som er så gjennomsiktig og god, kan, når messingen slår til med all sin styrke, bli for sterk og brutal. Det merket vi i Dvorák-symfonien, der utblåsningene ble for voldsomme.