Stavangerkameratene (Glenn Lyse, Tommy Fredvang, Ole Alexander Mæland, Kjartan Salvesen), Storstova på Bryne, 90 minutter, utsolgt.
Noen ganger ramler du inn på konserter der det er ganske så kjekt, selv om de musikalske ambisjonene spiller andre/tredje-fiolin. Dette var en sånn snål kveld der du koser deg hjertevarm selv om showet er litt ambisjonslaust på kunstens vegne.
Stavangerkameratene ble satt sammen av noen med en forretningsidé. Metoden er velkjent i musikkhistorien, og noen ganger går det helt fint. Andre ganger før du følelsen av at det står x antall talspersoner for et PR- og marknadsføringsbyrå og kontraktsfesta, halvhjerta og uinspirert synger for å få tiden til å gå. Kvartetten vi her snakker om er ikke det siste, selv om de startet som et fornufts- og markedsvennlig arrangert musikkekteskap med coverlåter blått til lyst. Eventmarkedet har fått sitt. Nå skal det pløyes mark hjå den billett-løsende allmuen. Oppstarten på Bryne viser at det ganske sikkert blir en suksess, men at firerbanden har mye å jobbe med før de treffer oss betalte synsere og grinebitere (som de aldri har hatt noe mål om å imponere).
De åpner, sammen med fullt band (bra!), med sin opprinnelige snøball, «Vekk meg opp», en fornorska vri på Aviciis verdensplage. Hmm, det er slettes ikke lille. De sprenger ingen kreative grenser, men det låter harmonisk, tett og fint. Spørsmålet er hva de skal gjøre i en time og 25 minutter før «Bare så du vett det» kommer?
Jo, de peiser på med Kents «Kjärleken ventar». Tar vi bort dynamikken og fingerspitzengefühl for detaljer er det tett opp mot originalen. Man savner Kent, og dette er ikke det helt store plasteret på såret. Harmoniene sitter for så vidt, men allerede nå merkes det at 75 prosent av kameratene er veldig glade i mye pust i vokalen, mye runde kanter og smoothness. Til sitt bruk er det fint, men det skal bli vel mye denne kvelden fra denne metroseksuelle Highwaymen-konstellasjonen. Og i det den formuleringen noteres, tror du ikke pigede herrene Cash, Nelson, Jennings og Kristofferson dukker opp. Om Stavangerkameratenes versjon av «Highwaymen» er det bare én ting å si: Man blir ikke hest av å gå inn i en stall, og man blir ikke cowboy av å ta på seg en hatt.
Langt bedre er de på The Traveling Wilburys «End of the Line» der harmoniene sitter veldig godt. Ole Alexander Mæland gjør en wirkolaøvelse når han som neste nummer skal dra Paul Simons «You Can Call Me Al», en sang de bare ikke får til å svinge skikkelig. Det gjør derimot, og det overrasker meg, kraftrockversjonen av Prince’ «Kiss» anført av Glenn Lyse, hvis gitar får sparke godt i powerfunken.
Mellom slagene tuller de befriende med sine respektive Idol-fortider. De er lite selvhøytidelige, lause i snippen og skaper god stemning. Veldig smart og helt riktig.
Tommy Fredvang graver i godteposen og finner fram George Michaels «Careless Whisper» som han gjør en fin versjon av, men som dessverre får en kilevink av en sur gitar. Endelig er det litt dynamikk å spore i det som til nå har vært en miks av god gass, overtenning og adle mann i angreb.
Alle fire får synge hver sin egen sang. Mælands «Adle verdens finaste ting» er tålig bra, Kjartan Salvesens «I’m Standing Tall» er ok formelpoprock, Glenn Lyse får vist sin Coverdale-edge i «Walk Upon Water» og Tommy Fredvangs «Vampyrane» får opp pulsen. De trår vannet med Cyndi Lauper «Time After Time» og gasser på med Needtobreathe «Outsiders». Det er fyr i teltet, men vi noterer oss litt musikalsk slark og slurv, litt tempoproblemer og vi savner - igjen - litt kløkt når det kommer til gasspedalen. Det er litt mye hals over hode. Slow down, trekk pusten, senk skuldrene og ikke ha volumet på 8,5 hele tiden. Det blir litt for heise.
Vår kamerater har selvsagt spart den store svissrollen til slutt, mellom to nye, egenkomponerte sanger som i sin letthet fungerer fint. Som nest siste sang skyter de ut «Bare så du vett det», vår tids «Tore Tang». Da koker det såpass i Storstova på Bryne at en skulle tro Geir Atle Undheim hadde kvestet en Viking-spiller. Folk reiser seg, synger, dytter fram, ungene og det rasler i en og annen eggstokk. Publikum opp på scenen, en artig og spontan transponering som får oss seminørder til å humre. Og kveldens kanskje mest fremtredende trekk: Veldig god stemning.
Stavangerkameratene framstår som usedvanlig trivelige og fine fyrer. Svigermordrømmer, flinke sangere og gode underholdere. Hvis de vil være mer enn det, hvis de vil bjuda på noe mer, må de opp i de musikalske tauene. Noen låter må ut, noen andre inn, stramme opp spillingen, vurdere å innføre dynamikk og ta noen flere sjanser.
De lager lager god - veldig god - stemning, som på ingen måte er verdiløst. Tvert om er det kanskje hele målet, og sånn sett mission accomplished. Men for oss som vil at musikk skal ha flere egenskaper enn stearinlys (en bande jeg ikke tror de er så opptatt av å samle kredpoeng hos) blir det litt slunkent.