Mannen på lokomotivet sveiet på et håndtak, og dermed var Billy Bragg og Joe Henry i gang med en togtur på 65 timer. Tøff, tøff, tøff, toget gikk.Underveis spilte de inn sanger. Når toget stoppet for å ta opp nye passasjer, smatt de ut og rigget opp opptaksutstyret i ventehallen eller langs skinnene. Gordon Lightfoots flyplass-vise "Early morning rain" er et unntak fra togsangene på platen, men til gjengjeld er den jo vakker. Duoen har ulike stemmer som likevel klinger godt sammen, og de opererer innenfor omtrent samme sjanger.
Noen forskjeller er det likevel. Amerikanske Henry (55) heller mot country og har flørtet med jazz, mens britiske Bragg (58) er politisk aktiv og har gjerne blandet pønk inn i folk-musikken. Denne gang må de klare seg med kassegitarer. Bragg hadde et godt grep om sine tolkninger av de etterlatte tekstene til Woody Guthrie sammen med bandet Wilco. Nå tar han altså for seg et annet amerikansk ikon, jernbanen som på 1800-tallet knyttet det store landet sammen.
De bordet toget i Chicago i nord, fortsatte ned til San Antonio i sør og deretter ut til vestkysten med Los Angeles som siste stopp. Platen åpner med Lonnie Donegans "Rock Island Line", en britisk hit som utløste skiffle-bølgen på 50-tallet – som igjen ga inspirasjon til å danne band som Beatles og Rolling Stones. Det finnes dermed en tidlig kobling mellom togsanger og rock, med grunnmuren bygd av folk som Lead Belly, Hank Williams og Jimmie Rodgers og godstog-rytmen til Johnny Cash.
"In the pines" fra rundt 1870 er eldste sang her, med et togvers som ble lagt til senere. En primitiv plate, men trivelig nok.
Beste spor: "The L&N don't stop here anymore", "Hobo's lullaby".