Kvinnelige vampyrer, søttitallshorror, kapitalismekritikk, mensen og svartmetall. Blod som lukter varm vinter. Det andre finner forstyrrende og ekkelt, finner Hval fascinerende og vakkert.Hver låt utforsker vårt forhold til blod, dette røde, litt seigtflytende som pumper gjennom årene og drypper ut av kroppsåpningene våre. Don't be afraid, it's only blood , lyder budskapet på den undervannsaktige mensenhymnen «Period piece». Feministen i meg jubler. «Blood bitch» er mer helhetlig og har et mørkere og kaldere uttrykk enn fjorårets «Apocalypse girl».
Hun har igjen selskap av støymusiker Lasse Marhaug på produsentsiden. Da som nå, lar jeg meg fullstendig oppsluke av Hvals stemme. Den er spøkelsesaktig, sterk og sval. Glassaktig, skingrende og hviskende. Måten hun uttaler bokstavrim på, som baroque badly . Det er de små setningene og bruddstykkene som blir hengende igjen i hjernebarken, som framkaller bilder man aldri før har sett for seg. Last night I took my birth control with rosé , forteller stemmen oss i «The plague».
Flere enkeltspor utmerker seg. Den jagende, minimalistiske «Female vampire», den vakre «Conceptual romance», den hektiske pusten på «In the red», som trekker assosiasjoner i retning av både fødselsscener og skrekkfilmer. Den nærmest dansbare «The great undressing», nittitallsvibben i «Secret touch». Hval insisterer på at hun lager pop. Likevel har hun bena plantet i undergrunnen, men tilgjengelig nok til å fange festivalpublikummere og musikkredaksjoner verden over.
Akkurat nå er hun kanskje det kuleste musikk-Norge har å by på.
Utgis 30. september.
Beste spor: "Period piece", "Conceptual romance", "The plague".