M.I.A. tar seg like store friheter til å adressere Ebola-krise, flyktningkrise, krysskultur og kjendiskultur, mikset med hip hop, pop, bhangra og fugleimitasjoner. Hun er politisk og mediekritisk, grenseløs og ambisiøs: When I see that border, I'm gon' cross the line, when I see that dream, I'm gon' make it mine. M.I.A. debuterte med «Arular» i 2005 og har hele veien begeistret dansegulv og kritikere. Med «AIM» evner hun ikke fullstendig å formulere en helhet og en retning. Det er som hun står på siden av det kaoset som er verden og forsøker å favne om alt, men bare klarer å gripe delene – for så å forsøke sette dem sammen til en miks som gir mening, for henne, mer enn lytteren.
Høydepunktet er fjorårets fabelaktige singel «Borders». Jeg lar meg begeistre vilt av den smått koko (bokstavelig talt) «Bird song» og nynner lett med på «Freedun». M.I.A hever gjerne stemmen, ikke bare på vegne av de undervurderte, men også de oversette – uten å stakkarsliggjøre – som på «Ali r u ok». De hardeste kantene i lydbildet er slipt ned, det låter renere, selv om det stilmessig spriker.
41-åringen virker å være optimist på vegne av seg selv og den enkelte av oss, og pessimist på vegne av verden for øvrig. Det vi hører er ikke resignasjon, så mye som en slags oppgitt ironisk distanse og tidvis sarkasme. Fra å være en «eksotisk» yndling har mediebildet av M.I.A snudd, og hun framstilles som krevende og konfronterende. I talk and talk until I piss them off , repeterer hun på albumets nest siste spor.
I «Finally» konstaterer hun at hun ikke er «everyone's cup tea» – og at hun kommer til å bli husket. Det er det ingen tvil om.
Beste spor: «Borders», «Bird song (Blaqstarr remix)», «Ali r u ok».