David Bowie var 69 år da han døde i januar. Ian Hunter har rukket å bli 77, men det er Bowie han i stor grad kan takke for en lang artistkarriere.Takken kommer nå, i form av sangen "Dandy":
Dandy, this world was black and white
You showed us what it's like to live inside a rainbow
I 1972 var Mott the Hoople et band i ferd med å forsvinne. Debuten i 1969 ga dem en viss kultstatus, men de tre neste platene førte dem ikke videre. Herefordshire-bandet bestemte seg for å legge opp.
Én mann ville det annerledes. Bowie hadde lenge vært fan og tilbød dem "Suffragatte City", men de takket nei. De sa derimot ja til "All the young dudes".
Singlen nådde tredjeplassen og ble stående som deres største hit, og Bowie produserte også albumet med samme navn. Det fikk ikke samme salgstall, men de påfølgende platene "Mott" og "The Hoople" sendte dem oppover listene.
Mick Ronson sluttet seg til bandet i 1974, men like etter tok Hunter med seg Ronson og innledet en solokarriere. Resten fortsatte som Mott og siden som British Lions, uten suksess."All the young dudes" lyder like bra i dag. Vokste du opp med 70-tallets glamrock, er det heller ikke vanskelig å huske "Honaloochie boogie", "Roll away the stone", "The golden age of rock 'n roll", "All the way from Memphis" og "I wish I was your mother".
Siden ga Hunter ut fine soloalbum, men han ble aldri venn med hitlistene. En 14. plass for singlen "Once bitten, twice shy" er høydepunktet. Tragisk med tanke på "Ships" og "Irene Wilde", to av rockens fineste ballader.
Verden vil kanskje ikke bry seg denne gangen heller. Men slik som Bowie så noe spesielt i ham i 1972, er det noen som vil glede seg over at Hunter nærmer seg denne tiden på nytt.
Han åpner med halvtunge gitarer og yeah-yeah-koring i "That's when the trouble starts". Så sender de gamle Mott the Hoople-anslagene i "Dandy" deg 44 år tilbake i tiden. Åpningslinjen har en finurlig referanse til en Dylan-sang og Bowies fødenavn:
Something is happening Mr. Jones
My brother says you're better
than The Beatles or The Stones
Saturday night, Sunday morning
You turned us into heroes
Sangen skulle egentlig blitt til "Lady", men Hunter endret den da han hørte om Bowies død.
"Ghosts" er heller ikke dårlig, særlig med tanke på at den innspilt på sparket under et besøk i det klassiske Sun-studioet. Er det spøkelsene til Elvis og Johnny Cash som inspirerer ham? Ganske dylansk det hele.
Ballademakeren Hunter vender tilbake i tittelkuttet "Fingers crossed", med et snev av klassisk Rod Stewart-følelse. Sangen handler om tidligere tiders sjømenn som ble sjanghaiet; tvunget om bord og tvangshyret.
Historie er platens røde tråd, og "Bow Street runners" forteller om den første spiren til et politikorps i London.
"White House" ligger i pubrock-land, en parallell til glamrocken. "Morpheus" starter i et sakte, drømmende tempo, men vokser seg sterkere.
"Stranded in reality" drives friskt framover av kassegitar og tangenter, mens "You can't live in the past" kommer med reggaeinspirerte rytmer.
Hunter runder av med frisk allsang på puben. "Long time" vitner om en rocker med et langt liv, men som fortsatt er sulten på mer.
Medprodusent er Andy York fra bandet til John Mellencamp, og Hunter har med sitt Rant-band fra forrige plate.
21. oktober setter plateselskapet Proper en gigantisk prikk over i-en ved å gi ut en Ian Hunter-boks med 30 plater, kalt "Stranded in reality".
Beste spor: "Dandy", "Fingers crossed", "Bow Street runners", "Long time".