I juli i fjor falt Nick Caves 15 år gamle sønn Arthur ned fra en klippe nær Brighton og døde. Dette danner rammen rundt det 16. albumet fra Nick Cave & The Bad Seeds.Platen var godt underveis da tragedien inntraff, men den er ikke til å komme utenom når du lytter til de åtte kuttene. Åpningen "Jesus alone" ble skrevet før ulykken, men det må gjøre ufattelig vondt å ta med en sang som starter med y ou fell from the sky, crash landed in a field near the river Adur . Kompet er ubehagelig, vokalen messende.
Cave fortsetter med "Rings of Saturn", langt mer melodiøs, men fortsatt mørk. Det samme gjelder "Girl in amber", en Tom Waits-aktig ballade der Cave synger om en verden som har sluttet å spinne. Der Eric Clapton trøstet seg med et liv i himmelen i "Tears in heaven", skrevet etter at hans sønn også døde etter et fall, er Caves verden bare svart.
Døden er langt fra noe nytt tema hos ham. Vi snakker om mannen som kalte en plate for "The firstborn is dead", med referanse til Elvis' dødfødte tvillingbror. Og som ga ut et helt album med morderballader. Så urovekkende dyster som nå har han likevel aldri vært. Der albumet "Tender prey" åpnet med henrettelse i "Mercy seat", endte det med gospelallsang i "New morning".
Nå avslutter han med tittelkuttet "Skeleton tree" og ordene I called out, I called out, right across the sea, I called out, I called out, that nothing is for free . Danske Else Torps vakre sang i "Distant sky" kunne vært trøsten, men Cave bryter inn med they told us our gods would outlive us, but they lied .
"Magneto", "Anthrocene" og "I need you" er heller ingen gladlåter.
Beste spor: "Rings of Saturn", "Girl in amber", "Distant sky", "Skeleton tree".