Sophie Ellis-Bextor hører for undertegnede tenåringstiden til. Monsterhiten «Groovejet (If this ain´t love)» med Dj Spiller roterte tungt på pikerommet for nøyaktig 16 år siden.Ellis-Bextors videre karriere har gått meg hus forbi, men jeg hadde likevel positive forventninger. «Familia» sies å være en oppfølger til «Wanderlust» fra 2014, både i innhold og innpakning. Igjen har hun samarbeidet med Ed Harcourt, en av 2000-tallets singer/songwriter-favoritter. Særlig «Crystallise» har en unektelig harcourtsk touch. Trivelige trompeter, duse gitarer, duvende strykere.
«Hush little voice» lunter av gårde i travtempo. Radiovennlig voksenpop, som det går svært mange av på dusinet. Singelen «Come with us» ligger nærmere det vi forbinder med Ellis-Bextor. Fengende discorytmer komplett med klappende hender og en dansegulvgroovy basslinje. Hun har en kjølig stemme, uten det store registeret, som best kommer til sin rett i mer minimalistiske produksjoner.
Den tydelige britiske uttalen ga henne en smått sofistikert og litt overlegen aura tidlig i karrieren, og kledde de polerte discopoplåtene hun gjorde stor suksess med, som «Murder on the dancefloor». På «Familia» drukner stemmen og uttalen med det voluminøse lydbildet hun har beveget seg i retning av. Et hederlig unntak er den melankolske «Here comes the rapture», hvor hun får plass og pusterom.
Det siste året har Beyoncé og Adele levert grandiose album med klar identitet. Norske Aurora og Susanne Sundfør gir verden en dose av skandinavisk coolness, mens svenske Zara Larsson fenger både musikkpressen og dansegulvene. Sammenlignet med disse framstår Sophie Ellis-Bextor som håpløst bakpå.
Beste spor: "Here comes the rapture".