Vi har alle våre favorittband, og noen av oss har flere enn andre. Vi har likevel ingen å miste, og det var med en følelse av angst jeg så at åpningskuttet på Okkervil Rivers åttende album heter "Okkervil River R.I.P.". Skulle de følge eksemplet til Richmond Fontaine, som pakket sammen tidligere i år?Heldigvis ikke, men det markerer en endring. Will Sheff, kjernen i bandet, skrev sangene i trøblete periode for privatliv og arbeid. Bestefaren døde, bandmedlemmer sluttet og musikkindustrien falt sammen. Røttene ble revet opp.
En venn lånte ham et tomt hus i Catskill-fjellene, og sangene kom raskt. Sanger om noe nytt som stiger ut av asken. Han visste ikke om han ville gi dem ut, men endte med å taue inn en helt ny gjeng i studio. Hvil i fred gamle Okkervil River, leve nye Okkervil River.
Musikerne er plukket fra New York-miljøet og har en jazz— eller avant garde-bakgrunn. De bidrar med sitt, men rammen er fortsatt Okkervil River.
Marissa Nadler ble spurt om å bidra, og Nathan Thatcher ble hentet inn til orkesterarrangementene. Til slutt ble innspillingene fra Long Island mikset av Jonathan Wilson i Los Angeles.
Sheff åpner med kuttet som beskriver den urolige tiden, "Okkervil River R.I.P.". Det varer i nærmere sju minutter og har en flott oppbygning fra det depressivt akustiske til det storslåtte med orgel, piano og fullt band.
"Call yourself Renee" er ifølge Sheff skrevet mens han tygget psykedeliske sopp en vakker høstdag i fjellene. Sju minutter er langt, men det gir ham tid til å fortelle historien om en person som finner trøst i ensomheten. Nydelig koring av Nadler og tidligere bandmedlem Jonathan Meiburg, nå i Shearwater.
"The industry" ble skrevet etter å ha mottatt dårlige nyheter. En ny sang om å stå alene, men først og fremst en fortelling om den kollapsende musikkindustrien:
I thought it was us against the world
but now it's me against something
so big and abstract that I can't tell what it is
“Comes Indiana through the smoke” er om den døende bestefaren, skrevet som historien om krigsskipet han var ombord på under andre verdenskrig. Bestefaren hadde også en fortid som jazzmusiker, og trompeten hans brukes i sangen, traktert av C. J. Camarieri fra yMusic. Inderlig vakkert, det hele.
“Judey on a street” går i et annet spor, en energisk kjærlighetssang som passerer sju minutter. Hele seks av de ni kuttene strekker seg omtrent så langt. Det inkluderer "She would look for me", innspilt med store rom for improvisasjon. En utflytende og saktegående sang, men med vakre partier.
"Mary on a wave" handler om det feminine aspektet av Gud og er samtidig en forholdsvis streit rockelåt i rusletempo.
Det religiøse temaet fortsetter på "Frontman in Heaven", der Sheff går gjennom hele registeret av følelser. En enestående kraftanstrengelse fylt med håp i all sin usikkerhet og desperasjon. En sang som bokstavelig talt stiger mot himmelen.
Platen burde vel stoppet der, men Okkervil River runder av med "Days spent floating (in the halfbetween)". Tittelen beskriver følelsen Sheff hadde mens sangene ble skrevet. Innspilt på ett opptak mens de var i ferd med å bli sparket ut av studioet. Ingen stor sang, men en grei beskrivelse av hele prosessen.
Okkervil River har gitt ut mer gjennomførte plater, men ingen mer hudløse. En ny start som lover mer enn godt.
Beste spor: "Okkervil River R.I.P.", "The industry", “Comes Indiana through the smoke”, "Frontman in Heaven".