Angel Olsen fikk sitt gjennombrudd som en folkinspirert lo-fi singer/songwriter. På sitt fjerde album viser 29-åringen at hun vanskelig kan la seg sette i bås. Den tidlige fansen vil nok sperre opp ørene når «Intern» innleder albumet med sine svevende synther.Olsen vender seg enda mer mot den klassiske 60— og 70-tallsrocken enn på gjennombruddet «Burn your dire for no witness» fra 2014. Som på forgjengeren har hun med seg fullt band, men nå framstår hun mer som en bandleder enn en soloartist med selskap av andre musikere. Albumet er delt inn i en A-side og en B-side. Side A gir oss de mer hardtslående låtene: den grønsj-poppete «Give it up», de bossanova-aktige rytmene i «Never be mine», fuzzrocken i «Shut up kiss me» og det smått psykedeliske høydepunktet «Not gonna kill you».
Halvveis blir det et tydelig temposkifte, og vi får «Sister» og «Woman» som klokker inn på godt over sju minutter. Dette er to nydelige låter, som viser evnen til å bygge opp roligere låter til et klimaks som griper lytteren, komplett med rivende gitarsoloer. De viser også spennvidden i stemmen, som kan låte både engleaktig og dramatisk. Og det er virkelig herlig når hun trår til. I dare you to understand what makes me a woman , uler hun halvveis ut i «Woman». Som låtskriver gir hun oss også et bilde av det å være kvinne, det å forandre seg, vokse, tvile, elske og feile.
For undertegnede framstår likevel grepet med en A-side og en B-side sånn passe vellykket. Etter å ha lyttet med entusiasme til åpningen, faller jeg litt av i andre halvdel. Likevel, Olsen lyder modigere, mer moderne og mer selvsikker enn noen gang. Hun mestrer tilsynelatende alt hun bestemmer seg for å gjøre.
Beste spor: «Not gonna kill you», «Shut up kiss me», «Woman».