Joy Williams og John Paul White hadde sine egne solokarrierer gående før de møttes på en workshop for låtskrivere i Nashville i 2008. Der klikket ting på plass, og de avtalte å møtes igjen. Resultatet ble "Barton Hollow" i 2011.Da "The Civil Wars" kom ut to år senere, var duoen oppløst. Det er ikke sagt så mye om bruddet, annet enn kreativ uenighet og ulikt ambisjonsnivå. Williams og White var gift på hvert sitt hold, og Williams' ektemann var duoens manager. Likevel var bruddet merkelig brutalt. Williams ga ut "Venus" i fjor, en noe ordinær plate, men med et par fine kutt.
White ligger tettere opp mot Civil Wars. Han åpner stillferdig klimprende på en akustisk gitar i "Black leaf", før han legger mer kraft bak "What's so". "The once and future queen" plasserer seg midt mellom disse. Så trekker han pusten igjen med "I want to make you cry", før han kaster seg ut i "Fight for you" og følger opp med halvtempokuttet "Hope I die". Samme syklus som på de tre første kuttene, altså. Så langt er platen grei nok, men ikke mer.
Det er de fire siste som er høydepunktet, med countryballaden "I've been over this before" i føringen. Her har han med seg duoen The Secret Sisters, som i likhet med Civil Wars var med på det første soundtrack-albumet til "Hunger games". Med den kvinnelige koringen blir sangen et ekko av det som var. Deretter følger orgel-fargede "The martyr" og vakre "Hate the way you love me".
Albumet rundes av med strykere i "I'll get even". Det er generelt mye smerte og aggresjon i tekstene, hva nå det måtte komme av.
Beste spor: "I've been over this before"", "Hate the way you love me", "I'll get even".