Det er gått seks år siden forrige album fra The Divine Comedy, og det er alt for lenge. Til gjengjeld plukker biskopsønnen Neil Hannon opp tråden der han slapp den.Platepausen skyldes en musikal og to operaer. I tillegg kommer et orgelverk tilegnet faren som lider av alzheimers.
Som om ikke dette er nok, brukte han også pausen på plate nummer to med The Duckworth Lewis Method, en duo sammen med Thomas Walsh fra Dublin-bandet Pugwash. De skriver sanger om cricket, av alle ting.
Tross alt dette, er Hannon fortsatt kammerpopens store crooner.
Kammerpop er lyrisk popmusikk påvirket av kammermusikk, mens crooner er det vi kaller smørsanger på norsk. Det har ikke helt samme betoning som på engelsk. Kanskje fordi smørsangerne Jan Høiland og Hans Petter Hansen ikke omtales i samme åndedrag som croonerne Frank Sinatra og Elvis Costello. Det skal ikke sies noe galt om de gamle siddiser, men liker du Neil Hannon, er langt yngre Tore Meberg et nærmere navn å sjekke ut.
Hannon har evnen til å skrive og synge vakkert om de nære ting (jeg skal ikke falle for fristelsen til å trekke inn Kurt Foss og Reidar Bøe også). Platen er utstyrt med myke strykere, lyse blåsere, bred koring og et rytmekomp hentet fra popen.
Han åpner med "Napoleon complex", en noe mer kompleks sang enn vi er vant til. Albumet er helstøpt Hannon, men han tar noen nye skritt i ulike retninger underveis.
På tittelkuttet "Foreverland" synger han om en tropisk bris som blåser gjennom palmene, og slik lyder det. Samtidig er det en sang som låner fra tradisjonell irsk musikk, noe Hannon så langt har styrt unna. Her plukker han fram blikkfløyta og lar det stå til.
Singelkuttet "Catherine The Great " betegner han som en kjærlighetssang av den typen du skriver hvis du har sett for mye på tv. På "Funny peculiar" synger han duett med kona Cathy Davey, noe à la en gammel Broadway-vise og inkludert plystring. Hannon kaller albumet for en eneste stor kjærlighetssang, så da er det jo koselig å ha med hustruen på et kutt. Søtt som bare det.
Deretter beveger han seg fra USA til Frankrike. På "The pact" lar han seg inspirere av Edith Piaf, mens Serge Gainsbourg spøker i skyggene på "To the rescue".
"How can you leave me on my own" er platens pianorocker, der han klager om hvor ille han har det når kona er borte. Han forvandles til tedrikkende, kjeksspisende sofapotet. En hjernedød huleboer som selv hunden skyr. Selvironien understrekes av noen såre vrinsk, hentet fra eselet Wayne som befant seg på et jorde ved studioet.
When did you say that you're coming home
How can you leave me on my own
When you leave, I become a moron
"I joined the Foreign Legion (To forget)" høres ut som en gammel, britisk sang om å verve seg til Fremmedlegionen for å glemme. "My happy place" har samme tema, men her nøyer han med å trekke seg tilbake til sitt lykkelige sted når ting går galt. Han sliter videre i "A desperate man", der blåserne jager ham av gårde i jakten på kjærligheten han har mistet. Som James Bond i fullt trav over en arabisk markedsplass.
Til tross for denne smådesperate sangtrilogien, er "Other people" albumets mest nakne øyeblikk. Sunget inn på en Iphone på et hotellrom i Kilburn High Road, er det sang om at han og kona har hatt andre i sine liv. Et bredt lag av strykere fyller ut, før opptaket stopper brått.
Dermed trenger både han og vi "The one who loves you" til slutt, en uforbeholden kjærlighetserklæring og en takk for det man har.
Beste spor: "Foreverland", "Catherine the Great", "To the rescue", "The ones who loves you".