Det er deilig å ha noe å glede seg til. Enten det er en reise, et glass vin eller et nytt album fra favorittartisten. Rundt meg har Frank Ocean vært denne favorittartisten for mange.Forløperen «Channel Orange» fra 2012 har rotert jevnlig, og fem år gamle låter som «Swin Good» og «Novocane» framkaller fremdeles gåsehud. Frank Ocean er en artist som evner å berøre, som evner å skape mystikk. Som fanger fans fra alle leire, fans med store forventninger. Innfris de? Ja. Men kanskje ikke ved første gjennomlytting. Passende nok krever selve albumet tålmodighet, etter fire års ventetid. Selve lanseringsstrategien som fikk internettet til å koke forrige helg opplevdes mest som irriterende.
«Blond» er et album designet for den private lytteopplevelsen. På med høretelefonene. Ned med skuldrene. Bort med støyen. Fram med introvert låtskrivermagi og en svevende lekker, nærmest gjennomsiktig produksjon. Samarbeidspartnere som Kendrick Lamar, James Blake, Beyoncé og André 3000, hvor sistnevnte dreper det i «Solo (reprise)». Den skarpe bevisstheten omkring rasismen som råder og rammer de som ligner ham selv, i «Nikes». Sårheten i «Self control».
Oceans vilt vakre vokal er hele veien i førersetet (og formidler apropos en rekke bilreferanser). Nivået er som forventet høyt, og jeg mistenker allerede at «Blond» vil være tungt tilstede når årsbeste-oppsummeringene kommer om noen måneder. Innledningsvis savner jeg likevel høydepunkter blant de 17 låtene, et par henrivende skjær i den smule sjøen. Jeg har en deilig mistanke om at platen vil vokse på meg, jo flere ganger jeg lytter til den. Det fortjener den. Og det gleder jeg meg til.
Var det verdt ventetiden? Joda. Men er det nødvendig å gjøre et albumslipp så innmari komplisert?
Beste spor: «Nikes», «White Ferrari», «Nights», «Pink + White».