Da Ed Harcourt debuterte med "Here be monsters" i 2001, ble han nominert til den britiske Mercury-prisen. PJ Harvey stakk av med den, og salgsmessig har Harcourt aldri klart å innfri forventningene.Det betyr ikke at 39-åringen fra Wimbledon ikke har gitt ut mye flott musikk, men forklarer kanskje hvorfor han nå erklærer at "alt før denne platen føles som øving". Dette er albumet han alltid ønsket å lage, a record that people can cry, fuck and fight to. Noe for enhver smak, altså.
For å oppfylle ambisjonene, har han alliert seg med produsenten Mark "Flood" Ellis, som har jobbet med nevnte Harvey. Flood har også vært produsent for indierockerne Warpaint og bringer med seg trommis Stella Mozgawa derfra. Andre deltakere er Tom Herbert, Michael Blair og Hannah Lou Clark. Harcourt selv er en multiinstrumentalist, og han briljerer ved pianoet.
Flood er en kunstner. Han maler et mørkt bilde, der lagene med lyd sørger for at selv de mest iørefallende låtene ikke blir for vennlige. Etter en myk intro på snaut to minutter, kommer seks minutter lange "The world is on fire" og setter standarden for resten av albumet. Sangen åpner forsiktig, før trommene trenger seg på. Angsten vokser i versene, men dempes av et mykt refreng.
Harcourt fortsetter med "Loup garou", varulven. Igjen en sang som balanserer det røffe og det melodiøse på ypperlig vis. Tre kutt inne i platen, er det lett å skjønne hva Harcourt mener med at det er dette han har vært på vei mot i årevis.
Tittelkuttet "Furnaces" endrer ikke denne følelsen, og deretter står han løpet helt ut. En av årets beste så langt.
Beste spor: "The world is on fire", "Loup garou", "Furnaces", "There is a light below", "The last of your kind".