Jonah Tolchin var 13 år gammel da han plukket opp en gitar, fordi kompisen hadde begynt å spille. Og etter å ha havnet i trøbbel på skolen, følte han at blues var tingen.15 år gammel spilte han i en musikkforretning, noe som førte til at bluesstjernen Ronnie Earl inviterte ham med som gjest på scenen. Siden gikk Tolchin videre til folk-musikk og ble invitert til å spille på Newport Folk Festival, der visesangen blomstret på 60-tallet.
24 år gammel er han nå ute med plate nummer tre. Den er spilt inn i Fame-studioet i Muscle Shoals i Alabama, et sted som oser av musikkhistorie. Flere av 60-tallets store soulsangere var innom her.
Forrige plate ble innspilt i countryhovedstaden Nashville, og Tolchin har dermed gravd sine røtter dypt ned i den amerikanske musikkarven.
Innspilling og miksing av plate nummer tre tok bare fire dager, med god hjelp fra produsent Marvin Etzioni, tidligere bassist i Lone Justice og kjent som The Mandolin Man.
Sangene holdt Tolchin for seg selv helt til det var klart for opptak, slik at musikerne var nødt til å føle seg fram underveis. Blant dem finner vi bassist Jamie McFarlane, sønn av Muscle Shoals-musiker Will McFarlane.
Albumet åpner med noen slag fra Carlton "Santa" Davis, tidligere trommis for Bob Marley og Pete Tosh. Sangen heter "Beauty in the ugliest days", skrevet mens Tolchin ventet på at et fly skulle ta av. Etzioni ringte ham og fortalte om en venn som hadde bodd på gata, og dermed begynte låtskriver-hjernen å tikke raskt. Det er blitt en nydelig vise som til fulle får fram varmen i Tolchins stemme.
Han er råere og mer bluesy i tittelkuttet "Thousand mile nigh", med en tekst som bringer tankene hen på de amerikanske beat-poetene:
Mississippi preacher smokin' in the backseat
Riding through the Badlands, cornfields, buckwheat
Tail light missing like a gold tooth bar fight
Axel gettin' creaky, come on somethin' don't feel right
Countrybluesen "I wonder" går i et lettere leie og kunne vært framført på Newport i 1963. "Completely" åpner med et piano i bakgrunnen, som et spøkelsesaktig ekko av en gammel Springsteen-sang. Vokalen er intim og sterk, før instrumenteringen i refrenget bringer tankene hen på salige Doug Sham. "Completely" er en sang så komplett som du får den.
"Paint my love" er en lavmælt kjærlighetsvise, mens "Song about home" er ren og skjær hjemlengsel skrevet under et forsøk på å bosette seg et annet sted.
Gospelrockeren "Unless you got faith" har et orgel i bakgrunnen, mens "Where the hell are all of my friends" er saktegående, soulfarget blues.
Han avsluttet albumet med to blues-låter til, "Working man blues 22" og "Hard time killing floor blues". I og for seg fine, men de tipper platen litt for mye i én retning. På den annen side gjør de kanskje Ronnie Earl stolt over sin unge protesjé.
Beste spor: "Beauty in the ugliest days", "Thousand mile night", "Completely".