Sound of 2003 var første liste, med 50 Cent på topp. Keane, Adele og Haim er andre vinnere, og i år havnet Jack Garrett på topp foran Alessia Cara og Nao.Blossoms fulgte på fjerdeplass, men det er ikke noe nederlag i denne sammenheng. Ikke når tidligere fjerdeplasser har vært besatt av navn som The Thrills, The Game, Glasvegas, Empire of the Sun og Skrillex. BBC-listen fører uansett til økt oppmerksomhet, noe som har fått kritiske røster til å kalle den en selvoppfyllende profeti.
Om det skyldes drahjelp fra BBC eller ei, har i hvert fall Blossoms fylt konsertsalene i Manchester i lang til før debutalbumet nå er her. Selv kommer de fra Stockport i Stor-Manchester, også hjemstedet til 10cc. Navnet har de hentet fra en lokal pub.
Spiren oppsto da tenåringene Tom Ogden og Joe Donovan begynte å spille sammen. Siden ble det et skikkelig band, med Charlie Salt, Josh Dewhurst og Myles Kellock som øvrige medlemmer. De lister opp Oasis, Abba, Beatles og Artic Monkyes som egne helter.
Stedet de kommer fra, spiller også en viss rolle. Manchester er ingen hvilken hvem som helst i musikalsk sammenheng, og Blossoms har lært et og annet av byens egne Stone Roses og Smiths. I hvert fall på "Blown rose". Sangen har alt som skal til av britisk popfølelse.De åpner albumet med "Charlemagne", radiovennlig synthpop ikke så forferdelig langt unna A-ha. Deretter skifter de gir og kommer med "A most a kiss", et kutt som også har tråder til 80-tallet. I dette tilfellet mer i landskapet til band som Duran Duran, Depeche Mode og Pet Shop Boys.
På "Blossoms" tar vokalist Tom Ogden et skritt fram på scenen og viser at han trives i rampelyset. "Honev sweet" skiller seg ut med en melodi som biter seg fast.
"Onto her bed" gir oss noe nytt med piano i front og en mer stillferdig tilnærming, før "Texia" bringer ekko av Manchester-bandet New Order. Blossoms fortsetter å understreker hvor de kommer fra i nevnte "Blown rose". Sangen viser at Blossoms behersker både stil og innhold.
"Smashed pianoes" har elementer som går tilbake til det beatleske 60-tallet, før den lyse elektropopen er tilbake på "Cut me and I'll bleed". Det skulle bare mangle om vi ikke fant noe som minte om Oasis. Fra Manchester de også, om noen skulle lure.
Den akustiske gitaren preger "My favourite room", mens "Blow draft" er klassisk pop. De runder av "Deep grass", noe anonymt i forhold til hva de ellers har å by på her.
I et intervju med musikkavisen NME uttalte Ogden at Manchester hvert tiende år produserer et stort band og at det kanskje er på tide at et nytt kommer nå. Fra Stockport vel å merke; lokalpatriotismen er sterk hos de fem som alle er født på samme sykehus.
BBC er i hvert fall ikke fremmed for den tanken.
Beste spor: "Honey sweet", "Blown rose, "Blow draft".