Alison Mosshart har for meg tronet øverst blant totusentallets rockevokalister. Jeg ble betatt av debuten i 2003 og låten «Fried my little brains», og albumet «Midnight Boom» fra 2008 får fremdeles spilletid med jevne mellomrom i min egen stue.«Ash & ice» er Øya-aktuelle Mossharts og kompanjong Jamie Hinces femte plate.Åpneren «Doing it to death» overrasket kanskje flere enn meg, da den ble sluppet som første singel ut tidligere i år. I know we gotta slow it down , synger Mosshart. Min umiddelbare reaksjon var «må dere virkelig det?». Det er ikke en umiddelbar plate, og den legger seg mer bakpå enn forgjengerne.
Det 13 låter lange albumet låter distansert, men ikke på den forføreriske, overlegne måten. Underveis får en følelsen av at de har jobbet med låtene fra hver sin kant, separert fra hverandre. Albumet vokser likevel på meg jo flere ganger jeg lytter til det. Mosshart og Hince viser glimtvis at de er forente i den desperate bluesen, og tekstene forteller at de er mer mørkeblå til sinns enn noen gang før. Her blottstilles sårbarheten som finnes bak attituden som har gjort dem berømte.
«Echo home» er således vakker og en av albumets sterkeste låter, men låter litt for mye som The xx. «Siberian nights» er et høydepunkt og har sammen med «Impossible tracks» det jagende drivet som jeg gjerne skulle ha hørt mer av. Den litt for cheesy «Bitter fruit» viser samspillet mellom de to, noe jeg også skulle ha hørt mer av. Mine bergenske venner er glade i uttrykket «å drepe det» når noe gjøres skikkelig, skikkelig bra.
The Kills dreper det ikke med Ash & Ice, men på høydepunktene viser de at deres minimalistiske, selvsikre rock fremdeles er liv laga.
Beste spor: "Siberian nights", "Impossible tracks".