Julien Ehrlich er mannen med den lyse stemmen. Han pleide å slå på trommene i Unknown Mortal Orchestra, før han meldte overgang til Smith Westerns. Der ble han kjent med gitaristen Max Kakacek, før bandet ble oppløst for to år siden.Siden den gang har begge gått gjennom tøffe samlivsbrudd, noe som førte dem sammen i felles trøst, delt leilighet og det nye bandet Whitney. Navnet har de hentet fra fantasifiguren de tenkte seg da sangene ble skrevet, den som opplever det de synger om. Med sangene i bagasjen beveget de seg deretter fra Chicago til Los Angeles, der Jonathan Rado, frontfigur i Foxygen, skrudde det hele sammen i studio.
Fire mann til ble rekruttert, inkludert Will Miller på trompet. Han høres godt på debutalbumet og understreker sangenes innslag av soul. Hør bare hva trompeten gjør med ellers folk-pregede "Dave's song". Essensen av bandet mener de selv ligger i kuttet "Golden days": It’s a shame we can’t get it together now, cause I’m searching for those golden days . En lengten etter noe som var, gylne dager som er borte.
Whitney er lyden av en lang og kald Chicago-vinter som tiner i sommervarme Los Angeles. Verden er gått i stykker, men hvem kan bry seg om det når sola skinner i Laurel Canyon?
I wanna drive around with you, with the windows down, and we can run all night , lyder det enkelt og greit i friske "No matter where we go". Mot slutten kommer "Polly", innledet av piano a la Harry Nilsson. Blåserne faller etter hvert inn og følger Ehrlichs stemme, mens Kakaceks gitar tar seg små rusleturer. En herlig sang på en plate gjennomsyret av sommer.
Beste spor: "No woman", "Golden days", "Dave's song", "Polly".