Du kan ikke forandre hvor du kommer fra, men det går an å akseptere det. I'm somebody's daughter and I'm gonna be fine, synger Lilly Hiatt på plate nummer to. Hun vil stå på egne bein, selv om det er ikke til å komme fra at musikken har ett og annet til felles med opphavet John Hiatt. Det er bra.
Det er også bra at hun utvider horisonten med forbilder som Neko Case, Lucinda Williams og Kim Deal. Hjemstedet Nashville har sin påvirkning, men også 80— og 90-tallrocken setter spor.
Flere av tekstene handler om et bittert oppbrudd og ny start, som når hun synger I don’t believe in hell, so I’m gonna hit the highway i "Jesus would've let me pick the restaurant".
Forøvrig en suveren sangtittel, som farens "I killed an ant with my guitar" på hans andre album. Beste spor: "Far away", "Somebody's daughter", "Your choice", "Royal blue".