Jake Bugg var ikke mer enn 18 år gammel da han gikk til topps på britiske hitlister med sitt selvtitulerte debutalbum. Året etter nådde han en tredjeplass med "Shangri La", en liten nedtur.
Det er kanskje en av grunnene til at han nå har latt det gå tre år. En annen er at han ville gjøre tingene selv. På debuten ble sangene stort sett skrevet med nordirske Iain Archer, som var med på å produsere platen.
Rick Rubin overtok som produsent på neste plate, der Archer hang med som låtskriver sammen med Brendan Benson og Matt Sweeney.
Det var solide folk å ha med seg, men nå har Bugg forlatt tenårene og vil stå på egne ben. Han nøyer seg med å trekke inn Garret "Jacknife" Lee som produsent på tre kutt, iren som tok seg av avskjedsplaten til R.E.M.
Dette er make or break, sier Bugg til NME og frykter at karrieren kan få en brå slutt.
Det er likevel liten grunn til å tro at dette blir det siste vi hører fra ham. Selv med tre år siden forrige plate er han bare 22 år. Dessuten viser de nye sangene at han er i stand til å klare seg selv.
Som for å understreke akkurat det, åpner han med tittelkuttet "On my one", en omskriving av "On my own". Han er en musiker som spretter fritt mellom sjangere, og denne gang er det blues han starter med.
I'm just a poor boy from Nottingham
I had my dreams
But in this world they're gone, they're gone
Oh, I'm so lonesome on my one
Kanskje en smule selvhøytidelig til å komme fra en 22-åring med livet foran seg, men han plasser seg innenfor en lang tradisjon. "Fixin' to die" og "See that my grave is kept clean" sang en 20 år gammel Bob Dylan.
Dessuten har Bugg sagt at blues er hans favorittsjanger; å synge dine følelser og uttrykke din smerte slik at andre kan føle den. Det er dit han vil med platen.
Det hindrer ham ikke å ta et langt skritt vekk fra den akustiske bluesen på neste kutt. "Gimme that love" er en helt annen affære, som noe Primal Scream kunne lagd eller en aggressiv versjon av Oasis. Bugg ble født da britpopen herjet og fikk sjangeren inn med morsmelka. En sang å hoppe rundt på dansegulvet med.
Så går han et par tiår tilbake på "Hope, love and misery". Den åpner litt tregt, men bare for å bygge opp til et fantastisk refreng der strykerne smøres på i tjukt lag. Hvorfor lager de ikke slike sanger lenger, spør jeg av og til meg selv når jeg plukker fram en støvete lp. Vel, Bugg gjør det.Deretter går han til akustiske og strykerfargede "The love we're hoping for", med spor av en ung Neil Young. Dylan er også nevnt, og rockabilly-pregede "Put out the fire" lander i hans fang anno 1965. "Never wanna dance" er en søtladen popballade som ikke passer inn blant resten av kuttene, men som likevel passer inn hos Jake Bugg.
"Bitter salt" åpner som radiovennlig rock, men med noen tunge gitarer mot slutten. Bæres fram av rytmeslagene.
"Ain't no rhyme" er også bygd opp på rytme. Pussig nok ikke så ulik "Ain't got rhythm" fra tegnefilm-serien "Phineas & Ferb". Dette er samtidig hip hop-versjonen av Jake Bugg.
Ikke overraskende gjør han noe helt annet på neste kutt. "Livin' up the country" er hva navnet antyder, country. Av den elektrifiserte typen.
På "All that" er han den ensomme visesangeren. Klimprende på en akustisk gitar, syngende om en jente han møtte.
Til sist slutter han sirkelen ved å vende tilbake til bluesen med "Hold on you".
En plate der den røde tråden er Jake Bugg selv, med sanger som alle holder seg under fire minutter.
B este spor: "Gimme that love", "Hope, love and misery", "Livin' up the country".