Den svenske duoen Studio oppnådde kultstatus i 2007 med platen «West coast», som også ble parets eneste fullengder. Jeg hørte den første gang hos en venninne, som entusiastisk erklærte det som «det beste hun noen gang hadde hørt».Platen fikk tung rotasjon i studentkollektivet og minner meg fremdeles om søte drinker, klissete gulv og sene sommernetter. Studios lekre, lekne gitarer, stødige basslinjer og baleariske influenser gjør seg tydelig også på Lissviks soloprosjekt. I det jeg satte på albumet hjemme i mitt nå ryddige voksenhjem, spisset min samboer ørene. Er dette Studio, spurte han. Vi delte en flaske naturvin og lyttet lydig sammen.
De åtte instrumentallåtene er titulert etter bokstavene i tittelen, fra den groovy åpneren «M» til avslutningen «T», som minner om en sløy variant av Human Leagues «Sound of the crowd». Jeg er ikke særlig begeistret for lystige diskolåter, men trakk på smilebåndet av den nesten ni minutter lange «D». Her går Lissvik Todd Terje og annen oslodisko i næringen. Singelen «N» drar tempoet ned og høres ut som en funky versjon av musikken du får servert over høyttalerne i et dyrt spaanlegg. Det er merkelig nok et kompliment.
Nest siste spor, «H», får meg til å heve øyenbrynene. Er det hiphop? Er det soundtracket til et dataspill fra nittitallet? Orientalisme fra Gøteborg? Dette er seriøst noe av det beste jeg har hørt, utbrøt min samboer, som et ekko av min venninne snart ti år tidligere. Det er albumets kuleste og korteste låt, og sklir rett inn på årsbesteoppsummeringen fra 2016 allerede nå.
«Midnight» er trolig sommerens morsomste plate. Herlig skamløst, lekkert produsert, med finurlige detaljer og referanser som vil kile nysgjerrigheten min i flere uker framover.
Beste spor: "H", "I", "T".