Dagsland og Krüger jobber sammen med Harald og Veslemøy Ruud Zwart på en musikal. "Seance" er inspirert av historien om Ingeborg Køber. Hun var et av Norges mest kjente medium. I 1934 ble hun anklaget for å ha planlagt og gjennomført drukningen av sin egen far, etter å ha forutsagt hans død i en spiritistisk seanse. Saken fikk store overskrifter fordi både jus, akademia, kirke og vitenskap utfordret hverandres verdisyn; å tro eller ikke tro på det overnaturlige, og på om det er mulig å kommunisere fra et liv etter døden.
Fantastisk utgangspunkt, men musikalen er ikke helt ferdig. Av en eller annen grunn har de lagt ut på en liten turné med en konsertversjon av en uferdig musikal. Denne så vi søndag kveld i Konserthuset. Det var en rotete, rar og hakkete affære. To fortellere, en med strengt fortellemanus og en i fri dressur (Zwart), band, en god håndfull skuespillere og sangere som trør litt over hverandre og ikke minst en Ola var fra Sandefjord-idé om at vi kan ta litt på norsk (fortellingen) og litt på engelsk (replikker og sangtekster). Det fungerte svært dårlig. Historien glir ikke, sangene reduseres til frittstående innslag og replikkene kommer plutselig og usammenhengende. Følelser, sympati med karakterene og det dramatiske potensialet er borte.
Dagsland og Krüger er middels gode skuespillere, og når de skal snakke engelsk i tillegg faller de gjennom. De skal neppe ha roller når musikalen er ferdig, men denne kvelden hadde de det. Begge synger flott, det skal sies. Resten av ensemblet klarer seg bedre i snakket og hakket dårligere når de synger, men det er altså ikke der hundenes begravelse ligger.
Dette konseptet – en konsertversjon – er rett og slett en litt kjip opplevelse. Følelsen av å se en kladd slipper aldri taket i mer enn tre minutter av gangen. Folk går inn og ut av roller, vi får brudd stykker her og bruddstykker der. Zwart er litt toastmaster, litt scenearbeider og heiagjeng i sitt hjørne av scenen. Alle sangene forklares. "Så kommer hun dit og gjør sånn, noe han mener er sånn og slik, og så møtes de". Så kommer en sang og litt dialog på engelsk. Hit eit steg og dit eit steg.
Ideen til musikalen er veldig god. Ideen om å lage en konsertversjon føles som en påkosta, unødvendig reklamekampanje. Litt som å servere frossenpizza mens man snakker engasjert om hvor enormt god pizza man egentlig kan lage.
Dette reddes litt i land av et par virkelig gode vokalprestasjoner, en fascinerende historie og noen fine sanger. Det vi får en hint om i dette laaaange frampeiket er at "Seance" kan bli en musikal etter klassisk oppskrift, med mellomkrigsestetikk. Det blir store fellesnumre, patosballader, litt morbid humor, en kjærlighetsfortelling, fiendskap, dramatikk og x-faktoren "er det mer mellom himmel og jord enn vi kan se?".
De har altså skrevet noen fine sanger, Dagsland og Krüger. Og de synger dem godt. "Seance" kan bli en fin musikal, men å sende ut denne halvannen timelange prøveballongen var en dårlig idé.