Dum Dum Girls vil for alltid for meg være bandet som aller best har covret The Smiths' «There is a light that never goes out». Rockebandet ga ut tre album og en håndfull ep-er fra 2008 og framover, med vokalist Kristin "Dee Dee" Welchez i spissen. Sammen med band som Best Coast sto de for en retropreget, sexy lo-fi-rock sukret med fuzzgitarer og flerstemte harmonier.Nå har Dee Dee tatt tilbake sitt døpenavn Kristin, og jeg hører tidlig at Kristin Kontrols preferanser ligger nærmere mine egne enn Dee Dees. Her hører vi spor av new wave og synthpop og et hint av shoegaze, mer enn rufsete sekstitallsrock. Gitarene er fremdeles tilstedeværende, men er tunet inn på åttitallet og fungerer mer som krydder enn base.
Tittelkuttet inneholder et av årets sterkeste poprefreng, hvor vokalen hennes kommer bedre til sin rett enn noen gang. Hyperfriskt og en låt Madonna kunne ha drømt om å lage i 2016. Solide «Skin shed» kan falle i smak hos alle Annie-fans der ute, sett bort fra den overflødig gitardrevne avslutningen. Her og flere andre steder mot slutten av platen burde mantraet ha vært «less is more». «What is love» trer fram som en slags powerballade, en trivelig låt som kan egne seg på en festivalscene en sen sommerkveld, «Don't wannabe» likeså.
Det er enkelt å trekke referanser fra Kristin Kontrol til andre. Kanskje en mangel på originalitet, og jeg klarer ikke riste av meg følelsen av at Kristin Kontrol er et noe oppstyltet prosjekt. Opprinnelig skrev hun 62 låter til platen, som ble kuttet til fornuftige ti spor. Jeg er positivt overrasket, men jeg savner mer personlighet fra en ellers kul persona.
Neste gang håper jeg også hun tar steget fullt ut i et rendyrket synthpoplandskap.
Beste spor: «X-Communicate», «Skin shed».