Ulvehyl var ikke det man ventet at Paul Simon skulle åpne sitt 13. soloalbum med, men når låten heter "The werewolf", hører det med.En leken sang om et samfunn i ferd med å rakne. De rike blir rikere, og det går ikke så godt for resten.
Milwaukee man led a fairly decent life
Made a fairly decent living, had a fairly decent wife
She killed him. Ah, sushi knife
Now they're shopping for a fairly decent afterlife
Enda mindre sannsynlig var det at Simon skulle samarbeide med en italiensk dance-musiker på samme sang. Det siste vi hørte fra ham, var den varme duetten "New York is my home" med Dion, på den gamle doo wop-sangerens album i februar.
Det er et stykke derfra til å jobbe med Cristiano "Clap! Clap!" Crisci. Men Simon er en stitråkker, og han fortsetter samarbeidet i "Wristband". En tøff låt med akustisk bass, som handler om artisten som ikke slipper inn på sin egen konsert fordi han mangler festivalarmbånd.
Det er altså disse to sangene Simon ønsker å vise oss først, og begge har vært gitt ut som singler.
Deretter får vi et minuttlangt mellomspill kalt "The clock", før tredje og siste Clap! Clap!-bidrag kommer. "Street angel" har en klar Simon-vokal og en forvrengt koring. I karnevalspregede "In a parade" dukker sangens hovedperson opp igjen.
Det handler mye om lyd på denne platen.
— Lyd er temaet til albumet like mye som de individuelle låtene. Riktig låt til riktig tid kan leve i generasjoner. Et vakkert sound kan leve for alltid, sier Simon selv.
Egentlig ikke noe nytt for ham, bare lytt til albumet "The rhythm of the saints". Ved forrige korsvei, fem år gamle "So beautiful or so what", brukte han uvante instrumenter, samplet lyder og byttet gjerne bassen ut med bjeller.Nå blander han elektronika med afrikanske treblåsere, perkusjon fra Peru, blåsere og synther. En gospel-kvartett legges til for godt mål, og han utforsker ekko.
Han har også tatt en tur til Montclair State University. Der finner du spesialbygde instrumenter som Chromelodeon, lagd av musikkteoretikeren Harry Partch (1901-1974) for å bryte en oktav på 12 toner ned til 43. Simon vil mer enn å leke seg ved miksepulten. Platens mest ettertenksomme fire minutter er "The riverbank", der inspirasjonen kommer fra et besøk på et veteransykehus og fra begravelsen til en lærer Simon kjente, en av de drepte under massakren på Sandy Hook Elementary School i 2012. Innholdet står i kontrast til den korte instrumentalen "In the garden of Edie", tilegnet kona Edie Brickell. En vakker melodi, i likhet med "The clock" skrevet for teaterstykket "Prodigal son" i fjor.
"Proof of love" tilhører også den myke delen av platen, der vokalbruken har et snev av Sting. "Cool Papa Bell" er en spretten sang med afrikansk gitar, om en baseballspiller den gang svarte hadde sin egen serie. Ikke så ulik sanger på "Graceland".
"Stranger to stranger" er en noe anonym sang, i hvert fall til tittellåt å være, men med fine melodilinjer.
Du skulle tro at det å trekke inn 81 år gamle Roy Halee som medprodusent, mannen som var med på Simon & Garfunkel-platene, ville bety en retur til fortiden.
Det har ikke skjedd, men vi får "Insomniac's lullaby". Simon bruker uvante Partch-instrumenter, men du hører i hvert fall at sangen stammer fra samme mann som lagde "Something so right" for 43 år siden.
Beste spor: "The riverbank", "Cool Papa Bell", "Insomniac's lullaby".